Ole Irgens: Der har du den igjen

Liten, rask og lett - og helt overflødig

2008-11-11T00:00:00.004+01:00

I dag fikk jeg en uvelkommen gjest i postkassen vår: Telefonkatalogen Ditt Distrikt. Det fikk meg til å tenke: Når hadde jeg faktisk sist bruk for en telefonkatalog?

Med et snev av nostalgi bladde jeg gjennom den nesten 750 sider tjukke boken for å se om det var noe inne i den som forsvarte ressursbruken. Tross alt skal en slik publikasjon både samles, trykkes, transporteres og distribueres. Jeg skal ikke trette deg med detaljer, bare fastslå at alt innhold mellom de to permene er tilgjengelig, stort sett i mye bedre og mer brukervennlig format, på nettet. Jeg nevner i fleng:

Lokale kart (maps.google.com eller den glimrende www.bergenskart.no)
Informasjon fra Bergen kommune (www.bergen.kommune.no)
Telefonregister (www.telefonkatalogen.no)

Jeg trodde oppriktig jeg hadde avbestilt telefonkatalogen hjem til meg, og det hadde jeg også. Men det viser seg at Ditt Distrikt, til tross for at den gis ut av samme selskap, Eniro Norge AS, må reserveres for seg selv. Det er ikke lett å finne linken til reservasjonen, men går du på http://www.enironorge.no/no/ og klikker nede til venstre, finner du dem der.

Eniro selv prøver på en snedig måte å argumentere for at den samfunnsnyttige verdien overstiger miljøulempene ved å distribuere informasjon på papir. Verdien for Eniro, som lever av å selge reklame til bedrifter som annonserer i katalogene, er utvilsomt til stede. Men i et samfunn der 90 prosent av oss er på nett, trenger vi virkelig 7 millioner kilo telefonkataloger spredt ut over landet en gang i året?

Selv synes jeg ikke det, og det er faktisk flere enn meg: Naturvernforbundet krever at bare dem som aktivt bestiller katalogen, skal få den tilsendt. Og på nettsiden neitakk.no kan du skrive under på en kampanje mot uadressert reklame etter samme prinsipp: Bare dem som aktivt sier ja til uadressert reklame skal få det i postkassen. Bergen kommune har heldigvis støttet aksjonen, og la oss håpe Stortinget, til tross for sterkt press fra papirreklamelobbyistene, gjør det samme når den nye markedsføringsloven skal vedtas senere denne måneden.

I mellomtiden handler jeg lokalt, og har sørget for at dagens kataloglefse fra Eniro blir den siste noengang i husstandens bosspann her i Fyllingsdalen.

Hvorfor Cuil blir en flopp

2008-07-29T14:14:00.003+02:00

Det er djervt å lansere en ny søkemotor og utfordre Googles verdensherredømme. Men Cuil vil dessverre floppe, nesten uansett hvor god tjenesten blir.

Årsaken er nettopp at Google er blitt så enorme. I tillegg har de bygget opp en forretningsmodell gjennom annonsering på sine SERPs (Search Engine Result Pages) som gjør at pengene renner inn. Så har Google også gjennom oppkjøp og egenutvikling anskaffet seg et bredt spekter med ulike tjenester som knytter brukerne enda tettere til seg: Gmail, Picasa, Blogger, Analytics, Documents, Maps, YouTube, Page Creator... for å nevne noen av dem jeg bruker selv.

Google har kort sagt integrert seg så godt i de fleste webbrukeres hverdag at det nesten er utenkelig å klare seg uten. Det betyr også at den som skal utfordre Google må ha tjenester som er enda bedre, eller tilby dem på en annen måte.

Cuil har et bedre og litt mer sexy design, og ideen med å bruke bilder til søkene er i utgangspunktet god, men når bildene overhodet ikke stemmer med søkeresultatet blir det litt latterlig og mot sin hensikt. I tillegg sliter tjenesten med å gi relevante resultat, som du blant annet kan lese i Dagbladets artikkel om Cuil.

Kanskje kan Cuil slå seg sammen med Yahoo og AltaVista og de andre søkemotortaperne og bygge en slagkraftig konkurrent til Google. For det trengs sannelig konkurranse. Men det blir neppe Cuil som dytter Google ned fra tronen. Det er dessverre ikke cuilt nok, beklager.

Med verden som tilskuere

2008-07-22T01:33:00.007+02:00

Kombinasjonen videokamera og internett gjør det stadig vanskeligere for israelerne å skjule sine overgrep mot palestinerne. Sist er det Dagbladet som kan vise en video av IDF-soldater som skyter en ubevæpnet og bakbundet ungdom.

Det er den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem som har publisert filmen. Og ingen bør være overrasket over det som vises. Israel Defense Forces, IDF, en verdens mektigste militærstyrker etter folketallet, er nemlig rått parti mot ubevæpnet arabisk ungdom.

Det viser også den dystre statistikken som B'Tselem viser på sine hjemmesider: Siden år 2000 er over 4.700 palestinere drept av IDF i de okkuperte områdene. Inne i selve Israel er 487 israelere drept av palestinere i samme periode. Forholdstallet er nesten ti til én.

Sjekk gjerne ut de andre videoene på B'Tselems sider; Se 13-åringen som ble slått og puttet i fengsel, se fortellingen om moren som ble drept av IDF-soldater som lot liket hennes ligge blant hennes egne barn, se israelske soldater som skyter mot ubevæpnete demonstranter, se fortellingen om hjertepasienten som døde fordi IDF hindret henne i å nå sykehuset i tide.

Ungdommen på videoen skal kanskje være glad han bare ble skutt i beina. Han overlevde i alle fall.

Mor, jeg vil tilbake

2008-07-04T17:22:00.007+02:00

I sangen "Kor e alle helter hen" lengter Bergens store trubadur Jan Eggum tilbake til gamle TV-dager, der vi så "dobbelt eller kvitt og svart". Nå har et kraftselskap kjøpt TV-rettighetene til norsk elitefotball, og kanskje får du bare i beste fall se yndlingslaget ditt på PC-skjermen til høsten. Noen og enhver kan ønske seg tilbake til den enkle TV-hverdagen for bare 20 år siden.

Det er i sannhet en bisarr forestilling som foregår akkurat nå. Fra et relativt trygt og oversiktlig samarbeid mellom produsent TV 2 og distributør Telenor, har TV-rettighetene til norsk elitefotball blitt stykket opp i små biter og delt ut til ulike selskap. NRK får vise noe, TV 2 noe, og mens jeg skriver dette, kommer det melding om at Media Norge har kjøpt nettrettighetene til kampene, uten at det betyr mer enn at nettavisene får referere og vise høydepunkter og sammendrag.

Det er ganske åpenbart at fotball på norsk toppnivå (som riktignok er ganske ynkelig sammenliknet med et nesten hvilket som helst annet europeisk land) har en enorm kommersiell salgsverdi. Som vi husker, betalte TV 2/Telenor-alliansen én milliard forrige gang rettighetene var til salgs. Om TV 2 og Telenor har klart å tjene inn igjen denne milliarden er uklart. Sannsynligvis ikke, siden de nå gav seg og lot andre overta.

Men er det virkelig til folkets og fotballens beste at kampene nå blir spredt tynt ut over et mylder av aktører med svært ulik bakgrunn? Vitsen med å selge rettigheter til å formidle fotball må jo også være å sørge for at kampene blir gjort tilgjengelig for flest mulig, ikke bare at fotballforbundet skal sope inn mest mulig penger.

Jeg kan bare snakke på vegne av den delen av folket som jeg selv tilhører, og som mener at fotball er best på TV, sett fra sofakroken med øl og snacks, gjerne sammen med et par andre likesinnete. Når man ikke er på Stadion, da. Å se en fotballkamp på PCen eller (urk urk!) på mobilen, er så nær blasfemi som en hedning som jeg kan komme.

"Mor, eg ve tilbake", heter det i en annen sang fra Jan Eggum. Og ja, nå vil jeg også tilbake. Hvis det er dette som er konsekvensen av det nye vidunderlige konvergerte mediesamfunnet, at man må løpe mellom ulike medieplattformer og TV-kanaler for å få med seg fotballkampene, så kan det i grunnen være det samme. "Verden er for stor for meg", for igjen å sitere bergenstrubaduren.

Kan jeg få lov til å melde meg ut?

Tilgi dem ikke, for de har ikke peiling

2008-06-26T00:32:00.006+02:00

Sverige har innført en lov om signalspaning som i praksis gir svenske sikkerhetsmyndigheter uinnskrenket adgang til å overvåke innholdet i all nettrafikk gjennom landet. Det ser ut til at redde politikere uten et gram teknisk innsikt er blitt de overvåkende storebrødrenes beste allierte.

Selv om debatten i Sverige har vært intens og motstanden mot overvåkingsloven stor, er det likevel Riksdagen som bestemmer. Og hvem sitter i den svenske nasjonalforsamlingen? I likhet med vårt eget Storting og tallrike andre liknende forsamlinger, er mange av dem politikere uten sjenerende stor innsikt i vår elektroniske hverdag.

Den gjennomsnittlige representanten, både i den svenske Riksdagen og i vårt eget Storting, er en mann eller kvinne som nærmer seg 50 år. Da han eller hun gikk ut fra gymnas på slutten av 70-tallet, var datamaskiner store, mystiske tingester som befant seg langt unna den vanlige mann og kvinnes hverdag. Kulehodemaskinen var det mest teknologisk fremskredne hjelpemiddelet, og rettetasten det nærmeste man kom tekstbehandling.

Disse politikerne har fått dagens teknologiske utvikling kastet over seg, og det er åpenbart at de færreste har klart å skjønne særlig mye av den, ut over å tilegne seg elementære ferdigheter i Word og Powerpoint. Likevel er det disse som skal vedta lover som i Sverige nå gir Försvarets Radioanstalt rett til å overvåke all kabelbåren informasjon som passerer Sveriges grenser. Det gjelder blant annet epost, SMS, webtrafikk, chat, mobiltelefoni og vanlige telefonsamtaler. Se også Jan Omdahls kommentar om dette på Dagbladets nettsider.

Man kan tenke seg at politikerne foreslo en lov som ga adgang til å installere mikrofoner i alle private hjem, og avlytte aktiviteten når man måtte ønske. Forhåpentligvis (skjønt hvem vet, forresten) hadde de som foreslo en slik lov blitt skutt ned allerede ved starten, men sannsynligvis bare fordi et slikt lovforslag hadde vært et så himmelropende brudd med alle rettsprinsipper i et moderne demokrati at selv politikerne hadde skjønt det var å gå over streken. Men det svenskene nå har vedtatt er i prinsippet nøyaktig det samme, men de innser det - eller skjønner det - åpenbart ikke selv.

"Hur gick det till när en borgerlig majoritet i fredstid fattar ett beslut att börja massavslyssna vanliga människor som inte är misstänkta för något brott? (...) Jag har sällan känt mig så politiskt nedslagen och desillusionerad", skriver Dagens Nyheters Hanne Kjöller i en kommentar i DNs nettutgave. Jeg tror dessverre ikke det blir siste gang. Den elektroniske ytringsfriheten forvitrer, fordi det er i overvåkernes interesse å få carte blanche-lover som gir dem tilgang til å avlytte der de vil, når de vil.

Uvitende politikere som ikke skjønner konsekvensene av de lovene de vedtar, blir dermed nyttige idioter for storebrødrene som vil kikke oss i kortene, enten vi er mistenkte for ulovlige handlinger eller ei.

Firefox inn i Guinness' rekordbok

2008-06-12T11:25:00.001+02:00

17. juni er Firefox-dagen, og kanskje også dagen da verdens mest populære nettleser kommer i Guinness' redkordbok?

17. juni er nemlig dagen da Firefox 3 slippes. Og Mozilla, organisasjonen bak nettleseren, har bestemt seg for å markere dette skikkelig. Derfor skal ildreven i den berømte Guiness rekordbok - sannsynligvis som det første dataprogrammet.

Da Firefox 2 ble sluppet, ble programmet lastet ned 1,6 millioner ganger på sleppedagen. Siden den gang har imidlertid nettleseren vokst betydelig, og er nå verdens mest populære nettleser*) med en markedsandel på godt over 20 prosent. Mozilla selv mener det ikke er usannsynlig at 5 millioner eksemplarer av Firefox 3 vil bli lastet ned 17. juni. Dersom download-serverne og linjene tåler lasten, da.

Her kan du registrere deg for nedlasting, da får du også tilsendt en påminnelses-epost når programmet er klart. Release-kandidaten for Firefox 3 er forøvrig klar allerede og virker fint, den kan du jo kose deg med mens du venter på den ferdige versjonen den 17.

Oppdatering: 8 millioner lastet ned Firefox i løpet av 17. juni, og i Norge var det 102.477 som lastet ned nettleseren. En god PR-gimmick med andre ord, og sikkert et bidrag til å gjøre markedsandelene til Firefox enda større. I følge flere oversikter har Firefox nå oppunder 20 prosent av browsermarkedet, mens Opera fortsatt sliter med å nå 1 prosent.

*) Verdens mest populære frivillig installerte nettleser, i alle fall.

NRK som reklamefri sone

2008-06-04T13:59:00.005+02:00

NRK skal være en reklamefri allmennkringkaster. Det er derfor vi betaler vår årlige lisens på 2000 kroner. I praksis er imidlertid statskanalen reklamefinansiert fra topp til tå.

For du har vel også sett reklameplakatene før de store sportssendingene, der det fremkommer hvilken sponsor som har hjulpet NRK med å nettopp dette programmet på luften? Vi slipper riktignok å plages med mer eller mindre kreative reklamefilmer som skal stappe budskapet inn i hodet vårt, eller å få programmene avbrutt, men reklame er det like fullt.

NRK.no, som er kringkastingens viktigste elektroniske kanal, er til forveksling lik en hvilken som helst annen reklamefinansiert nettavis. Dette er ikke uproblematisk, som Dagbladets mediekommentator Jan Omdahl skriver i Dagbladet 4. juni. Innholdet som presenteres på nettsidene er i praksis subsidiert av skattebetalernes penger. Som lisensbetaler forventer jeg å få se det innholdet jeg har betalt for, uten å bli forstyrret av reklameplakater i forkant, eller nettreklame i etterkant.

Vi trenger en reklamefri motvekt til alt skvalderet som presenteres i de reklamefinansierte kanalene. I de kommersielle TV-sendingene må gjerne homsene patruljere og fruene være frustrerte og de single ha liv og sex, og det må gjerne tyte ut reklame og sponsorer på alle bauger og kanter. Men la det nå være ett reklamefritt fristed igjen, et sted der innhold med mening står i fokus, og ikke budskapene fra dem som vil prøve å få oss til å kjøpe flere produkter vi ikke har bruk for.

Politikerne har bestemt at det er NRK som skal være et slikt fristed, og da må NRK faktisk også klare å oppfylle det. Men da ligger det også i kortene at NRK må få finansiell handlekraft til å være en god, seriøs, reklamefri allmennkringaster. Gi NRK de pengene som skal til, og la oss få NRK som reklamefri sone - i alle kanaler.

Twitter sliter

2008-05-31T01:00:00.004+02:00

Mikrobloggetjenesten Twitter har blitt offer for sin egen suksess. En enorm pågang og mange nye brukere gjør at tjenesten tidvis er svært ustabil. Nå begynner brukerne å gå lei.

I et innlegg på mashable.com skriver Mark Hopkins:

"As for an actual heavy communications tool for me, I think those days may be behind me as well." Flere andre høytprofilerte bloggere har også klaget over at tjenesten tidvis er helt eller delvis nede, og det er foreslått at Twitter-ledelsen møter sine brukere i et nettmøte på Ustream, slik at de kan forklare seg mer inngående om problemene. Sett fra et PR-synspunkt er kanskje ikke det noen dum idé, så lenge ikke møtet blir dominert av de mest misfornøyde og høylytte brukerne.

Twitters egen statusside gir en god oversikt over problemene. Det er ikke uten ironi at denne tjenesten blir hostet av tumblr, som er Twitters argeste konkurrent på mikrobloggings-området. Går du inn på twitter-sidene på pingdom.com, ser du at total nedetid for hele mai er knapt 21 timer, det gir en oppetid på 97 prosent og er vel ikke så ille.

En av de mest originale forklaringene på Twitter-problemene kommer fra bloggeren Brian Alvey, som mener at nedetiden kan være en del av en potensiell, ny forretningsmodell for Twitter. Når man går inn på twitter.com og ikke får gjort det man skal, kan man henvise brukerne til å klikke på annonser på siden mens man venter. "Any large ad network -- like Overture, Federated Media or AOL -- would jump at the chance to get their pool of advertisers in front of this eternally patient, gullible audience", skriver Alvey.

I mellomtiden kan du jo opprette en brukerkonto på twitter og se hva det går i. Dagbladets Jan Omdahl har skrevet en ganske innsiktsfull artikkel der han spør om Twitter er det nye Facebook. Foreløpig er det bare i underkant av to millioner twitters, i forhold til 70 millioner Facebook-brukere, men det er faktisk ganske artig med mikroblogging.

Når det virker.

Publisert i IT-avisen lørdag 31. mai

Facebook-fest tok av

2008-05-30T23:39:00.003+02:00

Dagbladet skriver om en stille og rolig ungdomsfest som ble annonsert på Facebook. Da 400 deltakere til slutt raste rundt i huset, var det ikke så stille og rolig lenger. Skadene på huset kommer visstnok opp i 45 millioner kroner, i følge avisen, som siterer Daily Mail.

Slik kan det gå når ungdommer ikke tenker seg om. Gatecrashing var noe vi hørte om allerede i gamle dager, Da Jeg Var Ung (tm). Men sosiale nettverk kan åpenbart også brukes til sosialt hærverk.

Xubuntu på Asus Eee

2008-05-28T00:23:00.009+02:00

Selv om jeg har vært litt hard mot Asus Eeen min i et annet blogginnlegg, så er det jo en søt liten tass som fortjener litt omsorg og stell, og ikke minst en bedre distro enn Xandros som følger med. Så dagens prosjekt er Xubuntu på tassaladden.

Det viser seg at det er utviklet en egen Xubuntu for Asusen. eeeXubuntu er navnet, og du finner masse info om denne distribusjonen her. Siden eee'en ikke har CD-rom og slikt, må den bootes fra en USB-stick. Prosessen er litt plundrete, men er i korte trekk slik:

Last ned ISO-imaget og brenn det på en CD. Denne CDen bruker du til å boote en annen maskin. Logg deg på, sett USB-sticken inn i maskinen du nå har bootet fra CDen, åpne et terminalvindu og skriv:

sudo /cdrom/mkusbinstall.sh --autodetect

Nå kan du bruke sticken til å boote Asusen: Plugg den inn i en ledig port, hold escape-tasten nede mens du slår på maskinen, og du får opp en bootmeny der du kan velge sticken.

Dersom du har den aller enkleste modellen av Eee, med bare 2 gb disk, må du sette opp SD-kortet i maskinen slik at deler av filsystemet legges der. Jeg la root og swap på disken, og /usr på SD-kortet, og det funker som en drøm.

Igjen, for oss som bare har 2 gb disk: ikke velg noen localization under installeringen, sett heller opp maskinen med norsk etterpå. Da sparer du dyrebar plass. Update: Du kan velge norsk, det funker fint og sparer deg for plundring etterpå.

Sett opp en virksom trådløs nettverksforbindelse før du installerer operativsystemet, ellers kan det være trøblete å sette det opp etterpå.

Så er det bare å vente de minuttene det tar å installere. Deretter: Reboot (ta ut USB-sticken når du får beskjed) og du er oppe og kjøre.

Xubuntu bruker Xfce som grafisk shell, det er lett å drive og ser ganske stilig ut, rent og pent som det er.

Etter at jeg var ferdig, fikk jeg tilbud av update manageren om å oppgradere til neste generasjon Ubuntu, 8.04 Hardy Heron. (eeeXubuntu er basert på 7.10 Gutsy Gibbon). Ikke noe sjakktrekk, selv om alt installerte seg vel og bra, var det ikke mulig å få trådløskortet opp og kjøre. Så det ble en reinstallering for min del, og deretter var det 127 pakker som skulle oppgraderes. Det holder tassen på med i skrivende stund; skal komme tilbake med rapport når den har gjort seg ferdig.

Update; Alt virker strålende, og jeg er svært fornøyd. Det viser seg også at det finnes en egen side for å få Ubuntu Hardy Heron til å virke. Det burde jeg nok ha sjekket, men her er den i alle fall.

Billige drittmaskiner ikke bra for Linux

2008-05-23T11:33:00.009+02:00

IT-avisen bringer nyheten om en billig-laptop med Linux til 1250 kroner. Med 128 mb ram, 400mhz CPU og 7" skjerm vil maskinen i praksis være ubrukelig til det meste. Det er neppe dette som vil bringe Linux heder og ære og plass på desktoppene i de tusen hjem.

Jeg har selv brukt siste skrik i sub-portables i en ukes tid nå: Asus Eee. Du ser bilde av den til høyre sammen med arbeidsmaskinen min, en Dell latitude D420. Eee'en er bedre spekket enn maskinen som IT-avisen omtaler, og har 512 mb minne, 800 mhz cpu og 8" skjerm. Likevel er maskinen på grensen til å være nyttig.

For: Skjermen er for liten; de fleste nettsider og andre applikasjoner er beregnet på en minimumsoppløsning på 1024 pixler bredde. Asusen har 800. Tastaturet er for smått og upresist for en som er vant til å skrive; man trenger ikke en gang ha særlig store fingre for å kjenne ubehaget. Knappen under touchpaden er ubehagelig hard; jeg må ha en ekstern mus for å kunne bruke maskinen. I tillegg er batterilevetiden på 2 timer, det er for lite til å være brukbart.
Maskinen har høy "wow"-faktor, og den er liten og lett å ha med seg. Dersom plass og vekt er et issue, og maskinen bare skal brukes til enkel surfing og litt mail og MSN så ja: Det kan den brukes til. Men for alt arbeid av noe omfang blir det rett og slett for smått.

Både Asus EEE og maskinen som IT-avisen omtaler selges med Linux. Det bekymrer meg litt. Linux er et OS som IMHO går langt utenpå Windows, blant annet i ytelse. Og det er jo derfor lavt spekkete maskiner kjører Linux: Prøv å få en 400 mhz maskin med 128 mb ram til å kjøre Windows, du skal i alle fall ha svært god tid. Men er det dette som skal bli nisjen til Linux i privatmarkedet, som gratis-OS for plastic fantastic leke-laptoper made in China?

Jeg synes det i så fall er leit, fordi Linux nå har blitt et fullblods OS som på mange måter går utenpå Windows. Ubuntu/Kubuntu-prosjektet har mye av æren for det, selv om siste versjon av denne distribusjonen visstnok sliter med en del feil, se for eksempel Matt Cutts' blogginnlegg om Hardy Heron. Linux trives og yter kjempebra på en godt utstyrt maskin, og det er dumt og trist at renomeet til verdens beste OS skal bli ødelagt av Mikke Mus-utstyr som i praksis er ubrukelig til det meste.

Publisert på IT-avisen fredag 22. mai 2008

Linus og jeg

2008-05-18T23:45:00.005+02:00

Jeg har brukt Linux med ujevne mellomrom de siste ti-tolv årene. Men nå er det alvor: På hjemme-lapdog'en er alt som stammer fra Redmond kastet ut, og Suse Linux med KDE desktop installert. Fornøyd? Ja, faktisk.

Mens Windows etterhvert har blitt som en feit femtiåring i en dyr og miljøbelastende Mercedes, har Linux fortsatt litt av ungdommens friske opprør over seg. Jeg skal ikke trette leserne med historien om Linux, bare kort si at dette er ett av verdens største dugnadsprosjekter, og et bevis på at åpne standarder og fritt tilgjengelig kildekode kan gi opphav til produkter som er fullt på høyde med kommersielle alternativ.

For nå bruker jeg ikke lenger Live Messenger, men Kopete. Agent er byttet ut med newsleseren Knode, og Outlook Express, som vel må være ett av de røtneste mailprogrammene noensinne, har fått avløsning av Thunderbird. Og heldigvis: Det store, slappe dyret som heter Internet Explorer finnes ikke under Linux, nå er det Firefox (og av og til Opera) som sørger for "surfingen".

OpenOffice leverer en fullt kompatibel og gratis Office-suite, og skulle du trenge litt enkel (eller avansert) billedbehandling, er Gimp et godt alternativ til Photoshop.

For gamere er ikke Linux like godt nytt. Det finnes noen få native spill for Linux, og noen lar seg kjøre under emulatorer. Det finnes f eks detaljerte instrukser for hvordan man kjører World Of Warcraft under Linux ved hjelp av emulatoren Wine. For dem som _må_ ha mulighet til å kjøre Windows-program, anbefales en Linux-applikasjon som heter VirtualBox, som lar deg installere og kjøre Windows i en "virtuell maskin" i Linux-boksen. Lasse Dahl har skrevet litt om dette i bloggen sin her. Om dette også vil funke for spill vet jeg ikke; gaming har aldri vært min greie.

Ingen roser uten torner: Selvsagt er det ikke alt som er like enkelt under Linux. Særlig installasjon kan by på problemer dersom du har maskinvare som ikke støttes av kjernen. Grafikkort og trådløse nettverkskort er gjengangere. Men dersom din første Linux-maskin er en boks som har et år eller to på baken, vil du sannsynligvis erfare at det meste virker. Og har du problemer. vil det alltid være Linux-venner å finne på nettet som kan hjelpe deg.

Hvordan vil utviklingen for Linux bli videre? Etterhvert som systemet blir enklere å installere og mer sutalaust å bruke, og ettersom applikasjonene som kan erstatte win-programmene blir stadig flere, tror jeg Linux fortsetter sin langsomme, men sikre vekst. At en stor og tung aktør som Novell står bak en av de store distribusjonene, nemlig Suse, hjelper selvsagt også.

Linus Torvalds, mannen som "oppfant" Linux og som i dag godkjenner nye versoner av kjernen før den slippes, sier i et intervju med InformationWeek: "When you buy an OS from Microsoft, not only you can't fix it, but it has had years of being skewed by one single entity's sense of the market. It doesn't matter how competent Microsoft -- or any individual company -- is, it's going to reflect that fact." Kloke ord fra mannen som neppe så for seg hva han satt i gang da han lanserte første versjon av sitt eget OS i 1991.

Innlegget er tidligere publiser i min blogg på IT-avisen.

Synlig på Google - for enhver pris?

2008-05-13T16:37:00.002+02:00

En god plassering på Google kan være vinn eller forsvinn for mange bedrifter. Fremveksten av firma som vil hjelpe nettopp ditt firma med å bli "synlig på Google" har vokst dramatisk de siste årene. Dessverre er det ikke alle som bruker like stuerene metoder.

Det handler om søkemotoroptimalisering, et håpløst langt ord som på engelsk blir forkortet til SEO (Search Engine Optimization), og jeg bruker denne forkortelsen herfra og ut. Noen firma har begynt å bruke betegnelsen Search Engine Compliance, som egentlig er mye bedre: Det handler om å lage et nettsted som er designet slik at det skal være enkelt for søkemotorer, og særlig Google, å finne frem i det.

Ikke hokus-pokus
Selv om SEO-firmaene liker å gi inntrykk av at dette er både vanskelig og tidkrevende, er det ikke mye hokus-pokus som skal til for å søkemotoroptimalisere et nettsted. Ja, dersom webdesigneren din gjør en skikkelig jobb, er sannsynligvis nettstedet ditt langt på vei optimalisert aldeles av seg selv. I sine retningslinjer for webansvarlige anbefaler Google blant annet å lage nettsider med en logisk struktur, beskrivende lenkenavn, gode meta-tags og så videre. Lag et nettsted som er godt for brukeren, og det vil også være godt for Google. Dersom nettstedet i tillegg har velformet HTML-kode, er du godt på vei. (De lærde strides om koden trenger å validere etter en W3C-standard, men det skader jo uansett ikke.) Du finner 11 gode tips om gjør-det-selv SEO her (takk til Roar Eriksen hos Tarantell).

I tillegg tilbyr Google selv et greit og helt gratis verktøy der man kan registrere nettstedet sitt, og legge inn et nettstedskart i xml-format. Bruker man disse verktøyene, tar det faktisk bare dager før nettsider, selv til helt nyregistrerte domener, dukker opp på Google.

Nøkkelord er også viktig: De ordene brukerne der ute søker på, må også finnes på nettstedet ditt, gjerne i sidetitlene (title tags) eller i overskriftene på sidene.

Sist, men ikke minst: Linker. Et nettsted med mange linker _inn_ til seg vil forbedre rankingen på Google dramatisk.

Dårlig design = vanskelig å indeksere
Det finnes mange nettsteder som har et elendig design med en elendig struktur, smekkfullt av javascript og flash og andre kreative teknikker som gjør sidene vanskelige å indeksere for søkemotorene; En beklagelig konsekvens av reklamebyråenes høylytte inntogsmarsj på nettet de siste årene. Mange slike nettsteder kan ha godt av en grundig gjennomgang og opprydning. Kanskje er jobben for stor til å gjøres inhouse, da kan en innleid konsulent være nyttig.

Ingen kan love topprank
Varsellampene bør imidlertid blinke når SEO-firma lover deg at din side skal ranke topp tre på Google for bestemte søkeord i løpet av så og så lang tid. Det løftet kan ingen firma holde, i alle fall ikke uten å bruke metoder som Google slett ikke liker. For: Google er opptatt av at søkene gjennnom sin tjeneste skal ha integritet og kvalitet. Derfor slår også Google knallhardt ned på SEO-firma som jukser for å få sine kunder heist opp på resultatsiden på uetisk vis. Straffen er ofte utestenging fra Google for kortere eller lengre tid.

Slik jukses det
Søkemotorjuks skjer på flere måter. For eksempel ved å opprette sider på kundens nettsted som i praksis er usynlige for brukeren, men som indekseres av Google og er med på å gi bedre rangering. Spesiallagete sider med nøkkelord er en annen måte å jukse på. Siden lenking inn til sider er viktig, er såkalte "link farms" blitt populære: Dette er store kataloger med lenker som utelukkende er konstruert for å skape kunstige lenker inn til sider. Det finnes flere metoder, og Google selv beskriver dem ganske greit på sine egne sider om SEO.Et godt initiativ for å bekjempe useriøse SEO-firma er forøvrig det norske SEO Spam Cops, der du også finner eksempler på juksemakere, hvilke metoder de bruker og hvilken straff de får når de blir avslørt.

Ingen "silver bullet"
Er det synlighets-sjarlataner og juksemakere i SEO-bransjen? Ja, der som i andre bransjer. Og de som prøver å få deg til å tro at de kan fikse deg høyt inn på Google på kort tid, for en pen rund sum og litt kreativ programmering, bør du uansett ikke snakke med. På den annen side: De som forteller deg at det er hardt arbeid over tid som skal til, og at det faktisk er levende mennesker du skal lage nettsted for, og ikke søkemotorene, kan du vurdere om du skal låne øre til. Kanskje vi burde innføre "menneskeoptimalisering" som et nytt begrep?

Opprinnelig publisert på IT-avisen 13. mai 2008

Dokumenter på tur

2008-03-22T17:25:00.000+01:00

Så har det skjedd igjen: Konfidensielle dokumenter fra den offentlige forvaltningen er kommet på villstrå. Denne gangen var det lederen for PPT-tjenesten på Askøy utenfor Bergen som skulle jobbe litt hjemme: Hun kopierte en rekke konfidensielle dokumenter over på en minnepinne og tok den med seg i lommen. Minnepinnen ble mistet på en parkeringsplass (!), funnet og gitt til en journalist. Resten av historien kan du lese i Bergens Tidende.

Den klønete PPT-lederen på Askøy er ikke alene. Før jul ble to CD-plater med personopplysninger og bankkonti for 25 millioner briter somlet vekk i posten i England. CD'ene ble sendt stikk i strid med alle retningslinjer. Det er ikke vanskelig å google seg frem til flere eksempler.

Og man begynner uvegerlig å lure: Hvor mye personsensitiv informasjon finnes det egentlig der ute, på ureglementert og ubeskyttet vandring mellom datamaskiner? Hvor mange byråkrater er det som kopierer over noen dokumenter på en minnepinne, eller sender dem til en privat epost-konto for å jobbe med dem hjemme, eller svir av en CD-plate?

Som innbygger i et samfunn som blir mer og mer elektronisk, er jeg bekymret. Det blir stadig flere storebrødre som holder øye med det jeg foretar meg, og som oppbevarer mer eller mindre sensitive opplysninger om meg. Det nye datalagringsdirektivet fra EU, for eksempel, vil føre til at enda mer data om meg blir samlet opp, med tilsvarende risiko for lekkasje.

Hovedbekymringen min er faktisk at svært mange åpenbart ikke har innsikt i egen risikoatferd. Når PPT-lederen på Askøy ikke en gang bryr seg med å kryptere dokumentene hun legger over på minnepinnen, når byråkraten i England uten videre kopierer data for 25 millioner briter over på en CD-rom og sender den i posten, forteller det meg at selv helt elementær tenkning rundt sikkerhet er fullstendig fraværende.

Trenger vi holdningskampanjer om datasikkerhet? Ja, det gjør vi. Men vi trenger også at dem som er betrodd konfidensielle opplysninger om oss, faktisk er i stand til å bruke hodet og utøve sunn fornuft. Og at de som ikke er i stand til det, får hjelp til å finne seg jobber der de ikke trenger å tenke på slikt.

Opprinnelig publisert på IT-avisen 22. mars 2008

«Hjem igjen reiser du alene»

2008-03-15T00:22:00.005+01:00

BTs artikler om de norske Unikom-soldatene har vært sterk lesing. Flere av dem som står frem i reportasjene kjenner jeg fra egne opphold i FN- og Nato-tjeneste. Det er bare å konstatere at Forsvaret har sviktet sine syke veteraner på det groveste, nettopp da de trengte hjelpen mest: På den vanskelige veien hjem fra tøffe oppdrag i utlandet.

Trykket som kronikk i Bergens Tidende (papiravisen) mars 2008

«Det er aldri vanskelig å reise ut. Det er hjemreisen som er verst. For hjem igjen reiser du alene», skrev en leser på bt.no denne uken. I løpet av 50 år har mer enn 65.000 norske kvinner og menn reist hjem fra militære operasjoner i utlandet. Først nå begynner Forsvaret å ta veteranene på alvor.

Våren 1992 dro jeg selv i FN-tjeneste i en annen «glemt» misjon: Norambunit, et sykebilkompani som var en del av første kontingent i Unprofor, FN-styrken som skulle overvåke våpenhvilen mellom Serbia og Kroatia. Flere av dem som reiste ned i denne styrken, hadde vært i Normedunit i Unikom - OG i det norske feltsykehuset i Saudi-Arabia under Gulf-krigen vinteren 1991. De var altså ute på sitt tredje utenlandsoppdrag i løpet av et drøyt år. Flere av dem ga uttrykk for at de så på periodene i Norge som et «nødvendig onde» mellom reisene.

Det slo meg allerede den gang at Forsvaret burde ha satt mye strengere grenser for hvor ofte man fikk lov til å reise ut, særlig når misjonene hadde vært tøffe. I stedet virket det som om Forsvaret, i alle fall på denne tiden, ukritisk sendte ut soldater på stadig nye oppdrag, uten å gjøre noen vurdering av om personen faktisk hadde godt av gjentatte reiser til konfliktområder. Dette så jeg også i Libanon, der mange fikk innvilget «rekap» gang på gang. Personer med fem-seks kontingenter bak seg var ikke uvanlig.

Jeg var selv i Libanon i 1985, og på den tiden var tilbudet om hjelp etter dimisjon så godt som ikke-eksisterende. Samtalene med medisinsk personell var overflatiske, fokus var såvidt jeg husker å avdekke om «personellet» hadde fått fysiske skader som på et senere tidspunkt kunne sette Forsvaret i noe erstatningsansvar. At veteraner kunne slite med posttraumatiske stresslidelser var velkjent allerede da (amerikanerne hadde et solid erfaringsgrunnlag fra Vietnamkrigen som tok slutt ti år før), men uten at Forsvaret tilsynelatende lot seg affisere av det.

Det kan selvsagt innvendes at et FN-oppdrag mellom to parter som i utgangspunktet ønsker fred, er annerledes enn en regulær krig. Men Israel har invadert Libanon tre ganger (1978, 1982 og 2006) i tillegg til utallige aksjoner i FN-området i Sør-Libanon, og norske Unifil-soldater har opplevd nok krig i området til at Forsvaret burde skjønt at det trengtes oppfølging.

I 1999 dro jeg til Kosovo, denne gang som offiser og pressetalsmann for den Nato-ledete Kfor-styrken som rykket inn i den serbiske provinsen sommeren 1999. I løpet av høsten kom det spørsmål til pressesenteret i Pristina fra den velrenommerte krigsreporteren Robert Fisk om bruk av ammunisjon med utarmet uran (UA). Bakgrunnen var at et stigende antall veteraner fra Golfkrigen hadde blitt rammet av sykdom, og UA ble mistenkt for å være en av faktorene. Spørsmålet ble sendt videre til Nato-hovedkvarteret, som nektet å uttale seg. Vi henvendte oss også til den norske forsvarsledelsen, men heller ikke de tok noe initiativ for å få tallene på bordet.

Først året etter måtte Nato innrømme at hele 31.000 granater med utarmet uran hadde blitt brukt under krigshandlingene som gikk forut for Kfors innmarsj i området. Og først da, etter massivt press, gikk Forsvaret med på å helseundersøke soldater som hadde tjenestegjort på Balkan. Robert Mood, som nå er generalinspektør for Hæren, påstod den gang at alle som reiste til området hadde fått informasjon om helsefarene ved UA på slagmarken. Jeg og mine offiserskolleger som reiste samtidig med meg, fikk det i alle fall ikke. Andre som reiste til Balkan på denne tiden kan heller ikke huske at slik informasjon ble gitt.

Forsvarets egen Unifil-undersøkelse har vist at omlag 5 % av Libanon-veteranene sliter med senskader, det vil si mer enn 1.700 personer som trenger hjelp og oppfølging - bare fra denne styrken. Hvor mange av dem som har tjenestegjort på Balkan og i Afghanistan som får problemer i ettertid, kan vi foreløpig bare gjette. Men en undersøkelse som ble foretatt i 2006 av dr psychol. Siv Thoresen ved Universitetet i Oslo, viste at FN/Nato-veteraner har 40 % høyere risiko for selvmord sammenlignet med andre norske menn av samme alder i samme tidsperiode. Soldater som repatrieres, altså sendes hjem før tjenestetiden er ute av ulike grunner, er ekstra utsatt. Behovet for oppfølging er med andre ord stort. (Den store helseundersøkelsen av Balkan-veteranene har forøvrig Forsvaret ennå ikke fulgt opp, uten at det bør overraske noen.)

Forsvaret har sviktet sine veteraner, og det har sviktet dem grovt. Selv har jeg kommet fra tjenesten uten varige skader (så vidt jeg vet), men andre har ikke vært så heldige. Og til tross for at erfaringene fra andre land tilsier at personer som har hatt traumatiske opplevelser i militærtjeneste i skarpe oppdrag må følges opp, særlig når personene dimitteres direkte tilbake til et sivilt liv, er det først de aller siste årene at Forsvaret har tatt noe som likner på et grep rundt dette.

Forsvarets Veteranadministrasjon ble opprettet først i 2006. Da var det 50 (!) år siden Norge sendte de første soldatene i FN-tjeneste til Unef i Egypt. Det sier litt om Forsvarets vilje til å ta vare på dem som forsvarsminister Anne-Grethe Strøm Erichsen kaller for Norges helter. Og det er helt riktig: Det er sliterne som BT har skrevet om de siste ukene, som faktisk er Norges helter. Det er de som har vært der ute, i blodet og skitten og forurensingen, under horrible forhold og ofte med fare for eget liv, som har gjort fredsarbeidet for Norge, og som har gitt norske internasjonale styrker et renomme i verdensklasse. Derfor er det dobbelt ironisk at disse heltene først nå, etter mange års rop om hjelp, skal bli tatt på alvor og få den hjelpen de trenger til å rehabilitere seg tilbake til et normalt liv. For mange av dem er det imidlertid, som BTs reportasjer viser, dessverre for seint: De vil aldri komme helt hjem igjen.

WoW - et spill med ødeleggende kraft

2008-02-23T18:17:00.004+01:00

Dataspillet World of Warcraft rundet i januar 10 millioner brukere. Spillet har gjort aksjonærene i eierselskapet Blizzard søkkrike, men i den dystre skyggen av suksessen står hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer som er blitt spillnarkomane.

I Dagbladet i september i fjor fortalte en anonym spiller om sine erfaringer med World of Warcraft («Wow»): «Wow er et spill med ødeleggende kraft. Det ødelegger helse og sosialt liv. (...) På denne tidsperioden på nesten to år har karakter-utgangspunktet mitt fra grunnskolen nesten blitt halvert. (...) Fraværet på skolen har vært ekstremt, og formen meget redusert. Alt takket være mine tresifrede dager i fantasiverdenen Azeroth.»

Det amerikanske selskapet Blizzard introduserte WoW i 2004. Spillet foregår altså i verdenen Azeroth, og er et Massively multiplayer online role-playing game, eller MMORPG. Hver spiller har sin figur, eller avatar, og interagerer med andre spillere for å løse oppgaver, slåss mot monstre og så videre. Mange spillere blir med på lag, eller «guilds», som blant annet arrangerer raid, eller angrep på fienden. Spillerne er nemlig delt opp i to stridende fraksjoner i Azeroth: Allianse eller Horde. Utenfor spillet er det store, webbaserte diskusjonsforum og pratekanaler, der spillet kan diskuteres og strategier legges.

World of Warcraft har vært verdens mest solgte flere år på rad. Spillerne betaler et beløp på 120-150 kr/mnd for å være med, og med en kundebase som nå har passert 10 millioner, er det ikke vanskelig å regne ut at dette er god butikk for Blizzard. Estimerte inntekter for selskapet for 2007 er 3,8 milliarder USD, eller nær 20 milliarder kroner. Blizzard har 250 heltidsansatte som bare jobber med spillutvikling, men likevel er det ikke vanskelig å se for seg at bunnlinjen for selskapet er svært god.

Baksiden av denne kommersielle gullmedaljen er imidlertid hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer, i all hovedsak unge gutter, som gir blaffen i skole, venner, foreldre, fritidsaktiviteter og annet sosialt liv, og bare har én hovedinteresse i livet: World of Warcraft. Spillet blir en besettelse, og alt annet er uinteressant. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på ungdommer som sover 4 timer i døgnet og bruker de resterende 20 på å spille. På nettet finnes det egne sider for dem som er eller har vært avhengig av WoW, og både leger og psykologer uttrykker en økende bekymring: «... det eksisterer en gruppe som klart sliter. Vi har møtt denne gruppen gjennom innleggelser i det psykiske helsevernet», skriver Pål Fylling Helland, psykologstudent ved Universitetet i Bergen og Gerhard Relling, psykologspesialist ved Ålesund sjukehus i en kronikk i Dagbladet 11.januar i år.

Dr Maressa Orzack, klinisk psykolog og grunnlegger av Computer Addiction Services og assisterende professor ved Harvard Medical School, antyder i et intervju at så mange som 40 % av de som spiller WoW kan være spillavhengige. Hun påpeker at mange av dem som spiller, ofte isolerer seg mer og mer fra familie, venner og andre aktiviteter, og at man ofte kommer inn i en ond sirkel: Mer spilling fører til mer isolasjon som igjen fører til at man spiller enda mer. Hun hevder at spillet bevisst er konstruert for å trekke folk dypere og dypere inn.

Skepsis mot dataspill er ikke noe nytt. Helt siden de enkle svarthvitt TV-spillene kom på markedet for 30 år siden, har mange brukt alt for mye tid på spill. Etter hvert som spillene har blitt mer avanserte og grafikken bedre, har også underholdningsverdien steget. WoW er likevel i en særklasse, av flere årsaker. For det første fordi spillet aldri blir ferdig. Det er alltid et nytt nivå å strekke seg etter, det er landsbyer å raide, drager å drepe, gjenstander å skaffe seg. Blizzard er også flinke til å utvikle såkalte «Expansion Packs», som gir ny funksjonalitet og flere muligheter i spillet. «The burning crusade» kom i 2007, og i år kommer «Wrath of the Lich King».

I tillegg utvikler mange WoW-spillere betydelige sosiale nettverk på innsiden av spillene. Som nevnt danner mange spillere lag, eller «guilds». Disse holder man kontakt med fortløpende under spillet, enten gjennom egne pratevinduer eller ved hjelp av Skype-liknende telefontjenester på nettet. Er man på steder der det ikke går an å spille, oppsøker man i stedet diskusjonsforum eller chattekanaler der neste «raid» eller spillrunde kan planlegges.

Foreldre til barn som bruker mye tid foran datamaskinen, bør være klar over at WoW er svært avhengighetsskapende, og ta sine forholdsregler. På bloggen min på IT-avisen har jeg foreslått at bekymrete foreldre rett og slett bør sperre spillet ute. Ikke uventet har jeg blitt både idioterklært og utskjelt i kommentarene til denne bloggen, noe som ikke er overraskende: Spillnarkomane, som andre avhengige, reagerer sterkt dersom man truer med å avskjære dem fra det de «må ha» for å komme gjennom dagen.

Min oppfordring, som delvis er basert på egne erfaringer, er: Ta kontroll over det som skjer på PCene i hjemmet. Gå inn på gutterommet og se hva poden din faktisk gjør, særlig hvis PC-relaterte aktiviteter går ut over spising, fritidssysler og sosialt liv med venner. Snakk gjerne med andre foreldre med barn i samme alder; sannsynligvis sliter de med de samme problemene. Skolekarakterer som begynner å falle er et sikkert faresignal, men da er det ofte for sent. Og ja, det finnes en «parental control» i WoW, i alle fall i teorien. Sist jeg prøvde den, virket den ikke. Og hvor mange WoW-avhengige forteller sine foreldre om akkurat denne finessen, tro?

De som ikke klarer å kontrollere WoW-spillingen må hjelpes. Tiltak kan være å innføre kvoter på spillingen. Pass også på at du stenger nett-tilgangen om natten. Om nødvendig: Trekk ut pluggen til ADSL-modemet og lås det inn. Vær oppmerksom på at mange kan koble seg opp på nettet via mobiltelefonen, en desperat WoW-addict kan godt finne på å gjøre det. En mer avansert metode er å sette opp et filter i nettet som stenger datatrafikken til og fra WoW-serverne. Interesserte kan lese bloggen min, der dette er nøyere beskrevet.

Er dette hysteri? Nei, det er rett og slett forebyggende arbeid. Og for å si det med den nå avvente WoW-spilleren fra Dagbladet: «Jeg råder foreldre, kjærester og venner til å ta dette opp med de som spiller WoW. Spørre dem om det er verdt det? Om det er verdt å kaste bort en så stor del av livet sitt? Om det er verdt å spolere skolegang og jobb?»

Oprinnelig publisert i Dagbladet (papirutgaven) 23.02.2008

Lavere telepriser - nå!

2008-02-10T17:33:00.004+01:00

Jeg satt meg ned forleden og regnet ut hvor stor telefonregning familien egentlig har. Sjokket ble stort da jeg kom til at vi betaler Telenor over 30.000 kroner i året for en hustelefon og fire mobiler. Heldigvis er det lett å finne billigere alternativer.

En kjapp analyse viser at trafikken over familiens fasttelefon månedlig fordeler seg slik:
* 320 minutter til andre fasttelefoner* 320 minutter til mobiltelefoner- fordelt på 200 samtaler.
Telepriser.no er min venn, men den billigste tilbyderen, NettDialog, har ikke websider som virker, så dermed faller valget på den nest billigste, IPLink. Med deres Global+ abonnement blir regningen 281 kroner i måneden, eller 3372 kroner i året. Telenor Analog Basis, som jeg har i dag, koster 602 kroner i måneden, eller 7224 kroner i året. eller . Jeg har nettopp spart nesten fire tusen kroner i året, og har grunn til å være fornøyd med meg selv.

Så var det mobilene. Her er bruksmønsteret litt ymse, og variablene mange. For eksempel klarte min sønn i et anfall av nyforelskethet å sende over 1200 tekstmeldinger en måned. Men la oss sette opp en mal som sier 100 tekstmeldinger hver uke og 20 samtaler, likt fordelt til fastnett og andre mobiler med en snittlengde på 2 minutter. Telepriser.no forteller meg at OneCall faktura er det billigste, med 172 kroner i måneden, i forhold til Telenor FriHet som jeg har i dag, som koster 346 kroner i måneden. Altså 50 prosent billigere. Gratulerer til meg selv, jeg har akkurat halvert mobilutgiftene mine!

Jeg har gjort noen interessante tilleggsoppdagelser underveis:

Det er sjokkerende dyrt å ringe andre mobiloperatører enn Telenor fra Telenors telefoner, både fast og bredbånd. Ringer du for eksempel til Tele2 mobil fra en Telenor fasttelefon, er minuttprisen kr 1,82. (Disse prisene er behendig bortgjemt langt nede på Telenors sider; selv oppdaget jeg det ikke før jeg dypgransket min egen telefonregning.) Fra nesten alle bredbåndstelefoner er prisen under én krone, uansett hvilken operatør du ringer til. Iplink, som jeg har valgt, koster 99 øre, men har de første 360 minuttene månedlig til mobil inkludert i fastprisen.

Velger du et ugunstig mobilabonnement i forhold til ditt forbruksmønster, blir du virkelig flådd. Her er det et abonnement ved navn ACN Friends som er dyrest, med en pris på 720 kroner i måneden med det forbruket jeg skisserte ovenfor. (ACN har ellers alle mulige kjennetegn på et godt gammeldags MLM-selskap, så det er kanskje grunn til å være skeptisk her.)
I sin spede barndom var bredbåndstelefoni virkelig, virkelig dårlig. Da det kom på markedet for et par-tre år siden, porterte jeg i mitt overmot fastnummeret direkte til en bredbåndstelefon. Marerittet som fulgte er det knapt noen i familien som glemmer, med hakking, skurring, klipping samtaler som aldri kom gjennom og en ektefelle som kom med stadig mer ukvemme ord om den h*lvetes telefonen som aldri virker. Nå har jeg i all hemmelighet (muhahaha!) koblet alle utgående samtaler over en IP-linje, og ingen har faktisk merket forskjell.

Så: tiden er inne for å spare penger. Eller kanskje du alt har gjort det, og det bare er jeg som henger etter?

Opprinnelig publisert på IT-avisen 10. februar 2008

Het sommer på Balkan?

2007-07-25T01:04:00.002+02:00

Denne påsken var det åtte år siden krisen i Kosovo utløste den største flyktningstrømmen i Europa siden andre verdenskrig. Nå skal framtida til den serbiske provinsen opp til behandling i FNs sikkerhetsråd.

Kronikk i Dagbladet 25. mai 2007

En form for selvstyre under internasjonal overvåkning ser ut til å være uunngåelig, og regjeringen i Priština signaliserer tydelig at den er klar til å erklære sin uavhengighet. Men ingenting er enkelt på Balkan: Både Serbia og Russland protesterer heftig mot et mer selvstendig Kosovo. Går det mot en het sommer i provinsen?

Prosessen fram mot Sikkerhetsrådets behandling av Kosovo-spørsmålet har vært langtrukken, hovedsakelig fordi en løsrivelse av Kosovo fra Serbia har vært et ikke-tema i det internasjonale samfunn, nesten helt fram til nå. I motsetning til de andre, nå selvstendige, statene i det tidligere Jugoslavia, har Kosovo aldri vært en egen republikk, men er fortsatt en provins i Serbia. Befolkningen består av mer enn 90 prosent etniske albanere og en rekke minoritetsgrupper, med serberne som den største. Det er særlig hensynet til det serbiske mindretallet som gjør at motstanden mot økt selvstyre har vært stor, særlig fra serberne og deres støttespillere, med Russland i front.

Hvorfor er Kosovo så viktig for serberne? Historiens røtter er lange og seige på Balkan, og for Serbias vedkommende er 1389 et viktig årstall. Da slåss serberne mot den ottomanske hæren og tapte, men datoen for slaget ved Kosovo Polje, utenfor hovedstaden Priština, blir likevel sett på som en merkedag for den serbiske nasjonen. Den serbisk-ortodokse kirken har flere helligdommer i Kosovo, med patriarkatet i Pec i nordvest-Kosovo som kanskje den viktigste. Økonomisk sett er de nordlige delene av Kosovo sentrale: Dette området er et tyngdepunkt for det som finnes av bærekraftig industri i provinsen. Det er også her den største konsentrasjonen av serbere i Kosovo nå befinner seg.

Da KFOR-styrken rykket inn i Kosovo i juni 1999, var det med Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 i ryggen. Bakteppet var årevis med undertrykking, trakassering, forfølgelse og henrettelser av albanerne i Kosovo. Tiden var overmoden for å vise krigsherrene på Balkan, på en robust måte, at verdenssamfunnet ville ha en slutt på overgrep og folkemord.

Vi som dro til Kosovo denne sommeren kunne også med selvsyn se en provins der forfallet var langt framskredent, og den offentlige infrastrukturen svært dårlig. Hullete veier, et nesten ubrukelig telefon- og strømnett og en røykspyende, forfallen mastodont av et kullkraftverk utenfor hovedstaden Priština er noen av minnene jeg selv sitter med etter mitt 6 måneder lange opphold i provinsen i 1999-2000.

I ettertid må det kunne sies at det internasjonale samfunnets operasjoner i Kosovo, ledet av KFOR, FN, OSCE og UNHCR, var svært vellykket, i alle fall i starten. 600.000 flyktninger ble tilbakeført, infrastruktur som kraftverk og jernbane ble reparert, ødelagte hus ble satt i stand for å tåle vinteren og en sivil administrasjon i FN-regi ble stablet på beina. Den tidligere geriljastyrken KLA ble i en snedig operasjon omgjort til et slags sivilforsvar, og politiske organer forsøksvis etablert. Det underliggende politiske spørsmålet om Kosovos status – Som nå, en provins under Serbia, eller med ulike grader av autonomi – ble imidlertid ikke adressert, selv om ordene "utstrakt selvstyre" ("substantial self-government") flere ganger ble brukt i resolusjon 1244.

Da en delegasjon fra FNs sikkerhetsråd besøkte Kosovo i april, var det som ledd i en prosess som ble startet i 2005, da Martti Ahtisaari ble oppnevnt til FNs spesielle utsending for Kosovo. Det foreløpige resultatet i prosessen rundt Kosovos status ble lagt fram 15. mars. I sluttdokumentet beskrives Kosovo som en stat som skal få alle de organer og institusjoner som kjennetegner en selvstendig nasjon – unntatt selvstendighet. Forslaget er selvsagt, i god FN-ånd, et kompromiss som ingen er fornøyd med. Utviklingen i prosessen de siste ukene har ikke vært noen overraskelse: Russland, som mangeårig alliert med Serbia, truer med veto i Sikkerhetsrådet dersom saken kommer opp til votering der, og de ledende kosovoalbanske politikerne i Priština godtar ikke annet enn full løsrivelse fra erkefienden.

Sett fra serbernes side burde løsningen være enkel: I Kosovo er det nå over 90 prosent albansk befolkning som stort sett hater alt som er serbisk. Og hatet er på mange måter gjensidig. Alt burde derfor ligge til rette for en vellykket skilsmisse. Men den kollektive bevisstheten er lang og sterk på Balkan, og Kosovos symbolverdi skal ikke undervurderes. Det er ikke tilfeldig at nå avdøde president Slobodan Miloševic valgte nettopp Kosovo Polje som stedet for sin nasjonalistiske tale; den som for alvor startet forfølgelsen av kosovoalbanerne i 1988.

Fra albanernes side er også løsningen tilsynelatende enkel: Løsrivelse fra Serbia og opprettelse av egen stat. Men Kosovo er et lite land, med dårlig infrastruktur og få naturressurser. Selv nå, etter åtte år med massiv internasjonal støtte, er arbeidsledigheten høy (50-60 prosent), årlig snittinntekt pr. innbygger på bare 12 til 14 tusen kroner – og fortsatt florerer kriminalitet og korrupsjon. Kanskje kan en endelig avklaring av Kosovos status gjøre at det nye landet (hvis det blir resultatet) trekker til seg internasjonal kapital og føre til økonomisk vekst, slik det delvis har skjedd i nabolandet Makedonia.

En annen kompliserende faktor er det omfattende gruvekomplekset Trepca i Nord-Kosovo, med Mitrovica som tyngdepunkt. I full drift sysselsatte gruvene, som hovedsakelig utvinner bly, rundt 20.000 ansatte. Det er anslått at malmen i gruvene har en verdi tilsvarende 30 milliarder norske kroner. I området rundt Mitrovica bor det hovedsakelig serbere, og man kan tenke seg at regjeringen i Beograd kan stille krav om at disse områdene skal innlemmes i Serbia før Kosovo eventuelt får sin avhengighet. Det er imidlertid ikke vanskelig å tenke seg at et slikt forslag vil bli møtt med sterk motstand fra kosovoalbanerne, som nødig vil miste det som kan bli en viktig hjørnestein i deres nasjonaløkonomi.

Spørsmålet er om det internasjonale samfunnet og kosovoalbanerne på den ene siden, og Serbia og Russland på den andre siden, klarer å komme til enighet om betingelser for Kosovos selvstendighet, før de utålmodige innbyggerne i Kosovo tar saken i egne hender. Tiden er åpenbart i ferd med å renne ut: I slutten av april sa Kosovos statsminister Agim Çeku, i et intervju med New York Times, at Kosovo vil erklære seg uavhengig innen utgangen av mai, med eller uten Russlands samtykke, men med USAs klart uttalte støtte. Dermed ser det ut til at dette brennbare hjørnet av Balkan står i fare for å flamme opp igjen ganske snart – med mindre regjeringen i Beograd, med statsminister Vojislav Koštunica i spissen, lar fortid være fortid og heller konsentrerer seg om å se framover. Det har flytt nok blod i Kosovo; kanskje kan avslutningen av denne siste store freds- og forsoningsprosessen på Balkan skje på en fredelig måte? Det er i alle fall lov å håpe.

Blasfemi er fortsatt straffbart i Norge

2007-07-23T08:31:00.001+02:00

Før vi lar oss irritere over muslimer som er sinte over muhammed-tegninger, burde vi kanskje fjerne den svarteste skampletten i den norske ytringsfriheten: Blasfemiparagrafen. Ja, for du vet sikkert at det er straffbart å snakke stygt om noens religion i Norge.

"Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder." Slik står det i straffelovens § 142. Ingen har vært tiltalt etter denne paragrafen siden Arnulf Øverland, men fortsatt trekkes paragrafen opp av skuffen når religiøse føler at fantasigudene deres blir tråkket på.

Mads Eriksen anmeldt
Sistemann som ble anmeldt etter blasfemiparagrafen var faktisk tegneren Mads Eriksen, mannen bak den smått geniale tegneserien "M". En prestefrue på 94 år følte seg støtt av noen striper der Eriksen hadde litt uskyldig moro med Jesus. Heldigvis hadde politiet vett nok til å legge vekk anmeldelsen uten å realitetsbehandle den. Politiet har som kjent viktigere ting å drive med, for eksempel å arrestere negre uten å ta livet av dem. Men nok om det.

Med rett til å krenke
Retten til å krenke andre er faktisk grunnleggende for det moderne demokrati. Det høres ut som et merkelig prinsipp, men tenk over det. Hvor ville vi vært dersom det var forbudt å kritisere eller snakke stygt om andre, og særlig de styrende og deres religion? Vi ville for eksempel vært i Burma, der buddhistmunker nå protesterer mot den jernhånden som militærjuntaen har holdt over landet de siste 20 år. Og vi ville vært i flere arabiske totalitære stater, der det er forbundet med dødsstraff å håne islam, det er helt korrekt. Heldigvis er vi kommet svært mye lenger i vårt opplyste, sekulære demokrati, der religion er blitt redusert til en litt søkt hobby uten særlig makt og innflytelse. Men fortsatt er det altså straffbart å være blasfemisk.

Det offentlige rom er rensende
"Vi må altså tillate usannheter og diskriminerende ytringer fordi det er en forutsetning for å komme usannhetene og de diskriminerende holdninger til livs. Testen på ytringsfrihet er nettopp om man kan tillate ytringer man ikke liker. Og begrunnelsen er altså at slike ytringer ved offentliggjørelse kan imøtegås. Tanken er at det offentlige rom virker anstendiggjørende og rensende." Dette skrev en av ytringsfrihetens fremste forsvarere i Norge, Francis Sejersted, i en kronikk i Aftenposten etter at rasisten Terje Sjølie ble frifunnet for ytringer om jøder og innvandrere.

Sejersteds poeng er klokt: Vi bekjemper ikke ytringer vi ikke liker ved å forby dem. Snarere tvert imot tror jeg det er sunt, og et sunnhetstegn ved et robust samfunn, at selv de mest outrerte og bisarre og motbydelige
meninger kan luftes i det offentlige rom. Der kan de håndteres og (mot)argumenteres og debatteres.

Sovende paragraf
Blasfemiparagrafen er sovende, og har altså ikke vært brukt siden Arnulf Øverland ble tiltalt for å ha holdt det geniale foredraget "Kristendommen, den tiende landeplage" i Studentersamfundet i Oslo i 1931. Foredraget finnes her, og burde være pensum i KRL-faget. Men det er fortsatt slik at du kan straffes dersom du utøver blasfemi i det offentlige rom. Det har vært gjort flere forsøk på å fjerne den, men kristenfundamentalister i og utenfor Stortinget har strittet effektivt i mot.

Retten til å kritisere religionen og dens utøvere har vært og er fortsatt et sentralt trekk i utviklingen mot et åpnere og friere samfunn. Å fjerne blasfemiparagrafen fra straffeloven vil være et tydelig signal om at det er humanisme og fornuft som skal være de demokratiske byggesteinene i Norge, ikke eventyrfortellinger, fundamentalisme og overtro.

Sykeland mener: Tid for skam

2002-01-01T13:44:00.004+01:00

01.01.2002: Lønnsoppgjøret er for lengst i havn, og de fleste av oss har alt sett resultatet på lønnsslippen vår. Og dersom du er et vanlig, oppegående menneske med vanlige normer for rett og galt, kjære leser, så fylles du av en dyp og inderlig skam.

Hentet fra Sykeland, mitt satiriske intranett/bloggprosjekt da jeg jobbet på Haukeland sykehus fra 1998 til 2001

For nettopp i denne tunge stund, da sykehusbudsjettene skjæres til beinet og nøden roper mot oss uansett hvilken retning vi snur oss, så velter pengene inn på våre velfylte lønnskonti. Pasienter må avvises, sykehusavdelinger må stenges, men lønnsøkninger, det må vi ha!

Griskhets- og grådighetskulturen i samfunnet vårt vil simpelthen ingen ende ta. Tenk hvor privilegerte vi er i utgangspunktet: Vi får lov å gjøre andre mennesker friske. Resultatene burde være lønn nok i seg selv! Men i stedet er det vår egen lommebok, våre egne, egoistiske krav som står i sentrum. Skamme oss, burde vi.

Og i denne skammens tid, er det på sin plass å trekke frem en mann som bør stå som et lysende forbilde for andre. En mann som klarer seg med det han får, og som ikke kommer rekende med krav om urimelige lønnsøkninger og økte godtgjørelser. Som et moderasjonens fyrtårn står han foran oss, professor dr Paul Batalden (bildet) fra Darthmouth Medical School. To ganger årlig tar han seg frem den lange veien fra Amerika til Norge og Haukeland Sykehus for å spre det glade budskap, åtte dager i året får vi øse av hans kunnskaper. Og ikke en øre mer skulle han ha for uleiligheten i år: 400.000 kroner, nøyaktig samme pris som i fjor.

Way to go Paul, vi har alle noe å lære av deg!

(Dette er den eneste Sykeland-saken som ble bortsensurert av sykehusledelsen. Kanskje fordi den var godt researchet og 100% sann. Jeg ble ikke særlig populær hos kvalitetsavdelingen etter dette.)

Internett utfordrer avisene (1999)

2001-06-12T12:32:00.003+02:00

Norske medier har nettopp feiret seg selv med Media2000-konferansen i Bergen. Ett av temaene for konferansen var «Trender innen mediene ved inngangen til det neste århundret».

Kronikk, Bergens Tidende, 4 mai 1999

Mitt spørsmål er om mediene, og særlig avisene, har oppfattet at de er i ferd med å bli forbikjørt på den elektroniske informasjonsmotorveien.

For mens norske medier stort sett driver sin geskjeft som de har gjort de siste ti og tjue år, seiler elektronisk basert nyhets- og informasjonsformidling over Internett opp som en stor og farlig konkurrent. Jeg våger den påstand at dersom ikke de tradisjonelle mediene, og særlig avisene, tar konkurransen på alvor, vil de en dag finne ut at de har tapt for sine elektroniske konkurrenter.

Nå har avisenes undergang blitt spådd jevnlig i takt med nye mediers fremvekst, særlig radio og tv, men fortsatt er nordmenn likevel blant verdens mest avislesende folk. Men fremveksten av Internett har sendt sjokkbølger selv helt inn i det bunnsolide Schibsted-konsernet. I et brev til alle ansatte i Aftenposten skriver sjefredaktør Einar Hanseid og administrerende direktør Olav Mugaas: «Vi er redde for at strømmen av gratisinformasjon er så stor at stadig færre er villige til å betale for å abonnere på en avis». Brevet ble referert i Dagens Næringsliv i fjor før jul.

Hva er det som gjør Internett så spesielt, og hvorfor utgjør dette en så stor trussel mot tradisjonelle medier? Jeg vil peke på to ting: Journalistens tap av kilde- og formidlingsmonopolet og den nærmest eksplosive veksten av Internett-bruken.

Har journalistene noe kilde- og formidlingsmonopol? I teorien: Nei. Noen svever kanskje i den villfarelsen at en journalist er utstyrt med særlige rettigheter i forhold til det å grave frem informasjon. Slik er det ikke; offentlighetslov og forvaltningslov gjelder i utgangspunktet for alle, og derfor står det enhver fritt til å stille opp på et offentlig kontor og forlange å se postjournaler, rekvirere dokumenter osv. Dette er en demokratisk rettighet, men selvsagt noe tungvint for forvaltningen dersom alle skulle gjøre bruk av den, og så langt har vi måttet stole på at journalistene kan gjøre jobben for oss: Det har rett og slett vært for tungvint for oss å finne den informasjonen vi trenger.

Derfor er min påstand at journalister har hatt et faktisk kildemonopol - frem til nå. For nå har det skjedd at vi selv får direkte tilgang til kildedok-umentene, via Internett. Nå kan vi selv lese statsbudsjettets «gule bok», vi kan selv kikke i Bergens-rådmannens budsjett-innstilling - ja, i enkelte kommuner kan man til og med lese postjournaler på nettet og se hvilke saker som sirkulerer i det lokale byråkrati. I dagens medievirkelighet er ikke et dokument offentliggjort fordi pressen har fått det eller det er lagt ut til ettersyn på et bortgjemt kontor — nå er det offentliggjort idet det legges ut på Internett. Den mye omtalte Starr-rapporten om president Bill Clintons eskapader med Monica Lewinsky er et godt eksempel; der fikk både president og publikum samtidig adgang til dokumentet da det ble lagt ut på nettet. Konflikten på Balkan er også et eksempel på hvordan Internett representerer en helt annerledes form for nyhetsformidling: Her kan vi se krigen både med øynene til NATO, serberne og UCK-geriljaen, som alle har sine nettsteder, med sin versjon av konflikten. Og for første gang i en større konflikt har også nettsteder blitt angrepsmål: NATOs webservere har flere ganger blitt tvunget i kne etter massive elektroniske angrep, sannsynligvis fra hackere med Beograd som utgangspunkt.

Når mer og mer av det som tidligere var journalistens eksklusive eiendom blir fritt tilgjengelig, gir det oss som lesere helt nye muligheter. Nå kan vi selv oppsøke den informasjonen vi er opptatt av, i stedet for å være prisgitt journalistens prioriteringer. Ikke minst kan vi sjekke om den utvalgsjobben journalisten gjør er edruelig og korrekt, og om det virkelig er dekning for sensasjonstitlene og de fete ingressene — vi kan rett og slett være våre egne journalister.

Dette er en øvelse som stadig flere er i stand til å utøve. Ifølge Norsk Gallup har nesten halvparten av alle nordmenn nå tilgang til Internett, hver tredje nordmann bruker Internett regelmessig og hver fjerde husstand har Internett-tilkobling. Hver eneste dag bruker 361.000 norske menn og kvinner over 13 år nettet (Gallup Intertrack mars 1999). Antall norske Internett-brukere stiger hver eneste måned; det finnes vel knapt noe medium som har vokst så raskt og så fort.

Innvendingene fra de «gamle» mediene vil være at et scenario der nyhetsformidling skjer på kildenes premisser, ikke er journalistikk, men kildestyrt og - i utgangspunktet - uetterrettelig informasjon eller propaganda. Spørsmålet er om vi som mediekonsumenter vil merke store forskjellen. Min påstand er at norsk journalistikk i stor grad både er kildestyrt og uetterrettelig, og et blikk på klagestatistikken til Pressens Faglige Utvalg (PFU) bekrefter dette. I 1998 avsa PFU til sammen ni fellende uttalelser over medier som unnlot å sjekke opplysninger og drive kildekritikk. 16 ganger ble medier felt for å bryte regelen om samtidig imøtegåelse, altså at den som blir angrepet får forsvare seg. Det siste tallet er for øvrig det høyeste på fem år. Verdt å merke seg er for øvrig at antall PFU-klager og antall fellende uttalelser aldri før har vært så høyt på 90-tallet som i fjor.

De journalistiske grunnøvelser med å la folk forsvare seg og å sørge for kildekritikk og faktakontroll er altså dem det syndes mest mot. Jeg vil også peke på en annen ting, som ikke kan avleses direkte i PFUs statistikker: Den norske presses nesten totalt fraværende evne til å grave frem nyheter. Gjør selv et eksperiment: Ta en hvilken som helst avis på en hvilken som helst dag og bla gjennom. Hvor mange av nyhetene er gravd opp av avisens journalister, og hvor mange er såkalt «fellesstoff» eller saker som har sitt utspring i en kilde som gjerne vil se saken sin på trykk? Sannsynligvis finnes nesten alle i siste kategori og nesten ingen i første. Norske aviser later til å ha glemt at det største konkurransefortrinnet de kan ha overfor de nye nettmediene, er evnen til å gi leseren noe unikt, noe de ikke finner noen andre steder. Egenproduserte nyheter fra leserens lokalmiljø et ett eksempel. Gode featureartikler er et annet. Eller bakgrunnsstoff, kommentarer og debatt.

Derfor tror jeg, paradoksalt nok, at konkurransen fra de elektroniske kanalene kan gi journalistikken, og kanskje særlig avisjournalistikken, det løftet den fortjener. Avisene kan ikke lenger være ukritiske referenter av et utdatert nyhetsbilde, men må tvert imot gi oss merkunnskap og innsikt, og hjelp til å tolke nyhetene som flagrer forbi. Avisene og de andre mediene må også kunne gi oss ekte nyheter, nyheter som er gravd frem fordi de er viktige og angår oss, ikke fordi en interessegruppe eller deres godt betalte PR-agenter klarer å manipulere seg inn på redaksjonell plass. Hvis ikke, tror jeg mange aviser vil oppleve at marerittet som toppsjefene i Aftenposten ser for seg vil bli virkelighet: Stadig færre vil være villige til å betale for noe de allerede har fått gratis fra før.

Jeg tror også at journalistene må være villige til å se på sin egen rolle. Med stadig bedre informerte lesere, er maktbalansen mellom journalist og leser blitt kraftig forrykket. Tidligere måtte leserne ærbødig godta at journalisten bestemte hva de skulle få lese. Nå er det kanskje på tide at noe av ærbødigheten overføres til journalisten, som bør ikle seg veiviserrollen mer enn den allmektige utvelger-rollen. Journalistens viktigste oppgave i en slik medievirkelighet må være å vise leserne hvor de kan skaffe seg kunnskap om en sak — og så i tillegg bidra med sitt forslag til tolkning av den samme saken.

Vil så de tradisjonelle mediene, og særlig avisene, miste sin berettigelse i et samfunn der siste nytt bare er et tastetrykk unna? Nei, jeg tror ikke det, og som ivrig avisleser håper jeg heller ikke det. Men jeg tror avisene aktivt må ta utfordringene på alvor, og redefinere sin rolle i det nye mediebildet. Avisene kan ikke lenger ta betalt for å være drøvtyggere av gårsdagens nyheter. En avis trenger heller ikke være en bedrift som bare produserer en avis en gang i døgnet, men kan definere seg som en nyhetsbedrift som distribuerer sitt produkt gjennom ulike kanaler, der den trykte avisen er en av dem. Dette er også NRKs medieutvikler Rolf Brandrud inne på i Expressen, skryteavisen til Media2000, i den eneste artikkelen i avisen som sneier innom fremtiden i noen grad.

Den samme artikkelen er for øvrig illustrert med et bilde av TV 2s Vår Staude innmontert på en mikrobølgeovn; som et ordspill til bildeteksten «ny vår for mikroen» er det festlig nok, men er dessverre illustrerende også for hvor lite journalistene selv skjønner den teknologiske utviklingen de er i ferd med å bli overkjørt av.

Samtidig som Internett-bruken øker, går vårt konsum av trykte medier tilbake. Siden 1991 har tiden vi bruker til lesing gått ned med 21 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrås mediebarometer. Gallups Intertrack-måling viser en vekst for de største nettstedene på over 30 prosent bare i mars. Signalene er tydelige, men blir de oppfattet og tatt på alvor før det er for sent?

IT-avdelingen frem i lyset

2000-10-27T14:28:00.006+02:00

27.10.2000: Det er ikke rapportert om alvorlige hendelser, men enkelte måtte behandles for sjokkskader da brannalarmen gikk på IT-avdelingen onsdag, og personellet måtte ut i lys og frisk luft, midt på blanke formiddagen.


		UVEL: Flere av personellet på IT-avdelingen måtte få førstehjelp etter å ha blitt utsatt for lys og frisk luft. Denne medarbeideren måtte til poliklinisk behandling på Gades.

Hentet fra Sykeland, mitt satiriske intranett/bloggprosjekt da jeg jobbet på Haukeland sykehus fra 1998 til 2001

Det var til dels sterke scener da personellet på IT-avdelingen ble revet bort fra skjermer og tastatur ved titiden onsdag. Flere stykker ble synlig uvel da de kom ut fra sine lune kontorer og ut i dagslyset. Et par ansatte måtte tas hånd om av ambulansepersonell som kom til, men pasientene kunne heldigvis permitteres etter noen minutters intensivbehandling med halvmørke og 19-tommers skjerm.

Sjefen hilste
IT-sjef Erik H@nsen benyttet den sjeldne anledningen til å hilse på personell han ikke hadde sett på en god stund. - Jeg visste faktisk ikke at vi var SÅ mange ansatte, sa en noe forbløffet IT-sjef etter hvert som folk strømmet ut, tydelig ubekvem med de uvante omgivelsene.

Lærepenge
Etter det Sykeland får opplyst, var onsdagens øvelse en lærepenge fra driftsavdelingen fordi oppmøtet på brannopplæringskursene har vært skandaløst dårlig den siste tiden. Kilder som under ingen omstendighet vil bli sitert, forteller at det ble vurdert å starte en ekte brann på avdelingen ”for å gi disse datafrikene en ordentlig lærepenge”, som det skal ha blitt uttrykt. I stedet nøyde man seg med teaterrøyk og et ufrivillig utendørsopphold på nesten en halv time. – Men hvis ikke disse coladrikkende datanerdene skjerper seg, blir det rock’n roll og full pakke ved neste korsvei, sier Sykelands kilder.

(OBS: Det gikk faktisk ganske tregt å få folk ut av bygget denne dagen, så en kjerne av sannhet er det i saken.)