Over byfjellene med Twitter

Okay, så har vi vært på fjelltur i dag, bergensernes årlige friluftsmaraton: sjufjellsturen. Og ja, den innbefatter at man går opp og ned alle bergens sju offisielle fjell. Vi feiget litt ut og tok bare fire av dem.

Og sannelig kunne ikke hele turen følges på twitter. Av de tre som dro avgårde (far, sønn og hund) var to av dem på twitter: Ole og Hugo, sistnevnte riktignok med påholden labb. (Marcus er også på twitter men hadde nok med å holde følge med sin far, muhaha.) Til høyre ser du dem ta en velfortjent vanningspause på Fløyen.

Og ja, vi er stive og støle, selv med bare fire fjell bak oss. Og det var faktisk ubehagelig bratt og sleipt noen steder, særlig ned fra Ulriken, der arrangørene insisterer på en rute som riktignok bringer oss ned i Bjørndalen med kort vei opp mot Fløyen, men som er så ulendt at det faktisk er her de fleste skadene på turen oppstår.

På Rundemanen kom tåken, men uten at vi gikk oss bort: Det var gåing i kø nesten hele veien, og fulgte man strømmen kom man i mål. Så nå ligger den neongrønne t-skjorten i skapet som bevis på at man har vært med, og kanskje blir det alle sju fjellene neste år?

Ukens #fail: Domenepirat og rekehandler

BT kan bringe historien om en sunnmøring som allerede nå skal prøve å tjene penger på neste års Eurovision Song Contest (ESC). Opp til én million kroner skal mannen tjene på domenene mgp-oslo.no, mgposlo.no og mgposlo.com. Vi kan trygt utrope dette til ukens #fail.

For det første har ESC allerede et godt innarbeidet domene: www.eurovision.tv. Litt research på nettet burde ha fortalt den godeste domenehandleren om dét.

For det andre er det slik at Eurovision Song Contest heter nettopp det i alle andre land enn i Norge. Her holder vi fortsatt på en avart av det franske navnet fra den gang konkurransen ble startet i 1955, da het den faktisk Grand Prix d'Eurovision de la Chanson. Sier du Melodi Grand Prix til en europeer, sier han sannynligvis bare "hæ"? tilbake. Et mgp.com-domene er dermed helt verdiløst utenfor Norges grenser.

For det tredje er det slik at betalingsviljen for norske domener stopper langt før millionen er nådd. Sannsynligvis vil maksbeløp for et .no-domene ligge et sted mellom 50 og 100 tusen kroner, avhengig av domenets beskaffenhet. Er man så frekk at man rapper navnet til en registrert virksomhet, vil man sannsynligvis bli klaget inn for domeneklagenemnda og bli fratatt domenet uten at man får en eneste krone som kompensasjon.

Dermed kan nok den godeste rekehandleren fra Ålesund se langt etter millionen han håpet på å tjene på sine domenekjøp. Kanskje han burde ha tatt lærdom av forrige gang han prøvde seg, da han spekulerte i at storebrand og Dnb skulle fusjonere og sikret seg domenet dnbstorebrand.com. Den gang ble han kalt for en useriøs snylter, nå fremstår han bare som lite innsiktsfull, for å si det pent. #fail, som det heter på twittersk.

Om å vinne et freakshow

Folket (tm) er åpenart samstemt om to ting nå: Vinne i Melodi Grand Prix var bra, og Synnøve Svabø er dum. Men når ble det egentlig stas å vinne i et freakshow?

Eurovision Song Contest, som det har hett lenge etter at nordmenn har fortsatt å kalle det "Grand Prix", er for alle praktiske formål en ikke-begivenhet for spesielt interesserte, gjemt og glemt av stort sett alle kulturelt oppussete land og forbigått med en skuldertrekning av like mange, unntatt av Norge da. Her feires en Grand Prix-seier på linje med internasjonale idrettsbragder, og diskusjonen rundt neste års finale er alt i gang: Tromsø var først ute med å melde seg som interessert, antakeligvis fortjener de et plaster på såret etter at OL i 2018 så skammelig ble fraranet dem. (Det er vel nesten unødvendig å nevne at de første programlederkandidatene også er lansert i pressen.)

Det gikk ikke mer enn minutter etter at seieren var et faktum til både kultur- og statsminister meldte seg for den i etterkant så utskjelte Synnøve Svabø, og sistnevnte minister varslet til overmål at dette ville han ta opp med Putin når de to skulle møtes til bilaterale samtaler til uken. Vi får håpe tolken barmhjertig overser dette famlende forsøket på å briljere med Norges betydning i verden, og oversetter det med noe helt annet:

Stoltenberg: - Hei Vladimir, her kommer landet som vant Melodi Grand Prix, midt i Moskva, snakk om å bli slått på hjemmebane, hæ, hva sier du Putte, hm?
Tolken: - Herr president, Norge statsminister håper Deres familie har det bra og at høstens kornavling vil bli tilfredsstillende.

For la oss nå være ærlige med oss selv. Eurovision Song Contest er et veritabelt oppsop fra Europas samlete musikalske skraphauger. Her finner vi bunnfallet av verdensdelens artister som på en eller annen måte har klart å karre seg til finalen, noen til og med for egen regning, i et desperat håp om at en seier eller god plassering skal hjelpe dem ut av tilværelsen som bilfergesangere eller pornoklubb-musikere.

Men ikke en gang en seier er noen garanti for en gratisbillett ut av middelmådighetens elendighet. For kan du med hånden på hjertet si at du husker Latvias Marie N, og vinnermelodien "I Wanna" fra 2002? Styrtet du til platebutikken da Marija Šerifović, den serbiske vinneren fra 2007, slapp sitt nye studioalbum våren 2008? Og da har vi ikke en gang nevnt Tanel Padar, som sammen med Dave Benton og 2XL vant 2001-finalen med sangen "Everybody". Jeg vedder på at refrenget fortsatt sitter som spikret hos de aller fleste som fulgte finalen i København denne maidagen.

Det friske pustet i årets finale var utvilsomt Synnøve Svabø. Mens Jostein Pedersen tidligere år har dyrket antydningens umulige kunst med sin gudsjammerlig humørløse monotone nordlandsbasun, kastet Svabø seg uredd ut i grenselandet mellom glitrende humor og udiskutable injurier. Men ærlig talt - kunne for eksempel Arne Scheie ha kommentert dette? "Ja, det må vel være lov til å si at Albanias kvinnelige vokalist nok er et stykke unna maksimal konkurranseform, dere, og forøvrig har jo Albania aldri blitt bedre enn nummer 15 i den internasjonale finalen." MGP er og blir kommentatoroppgaven fra helvete - tar du eurokitschen på alvor tror lytterne du er en idiot, og begir du deg ut på den syltynne grensegangen mellom humor, ironi og sarkasme er det lett for at du bekrefter at du faktisk er det.

En god ting kommer det likevel ut av MGP-seieren: Sladrepressen og tabloidene kan fylle spaltekilometer med stoff frem til finalen går av stabelen 22 mai neste år i... ja, hvor? Hovedstaden Oslo? Oljebyen Stavanger? Breiflabbyen Bergen? OL-byen Lillehammer? Nesten-OL-byen Tromsø? Får vi en samisk GP-finale i Karasjok eller en multietnisk finale på Grünerløkka? Og vil Synnøve Svabø få fornyet tillit, til tross for 42 protestgrupper på Facebook og 1700 klager til NRK, and counting?

Eller kanskje de diplomatiske bølgene etter Stoltenbergs Putin-besøk blir såpass høye at Russland endelig bestemmer seg for å invadere oss, slik at finalen kan holdes i Moskva neste år også. You never know.

Velkommen til Bergen - men ikke send oss mail

Kommer du til Bergen som turist og skal google deg frem til litt informasjon om byen, vil du fort komme over www.visitbergen.com. Dette er "de offisielle reiselivssidene på internett for Bergen". Men prøv ikke å sende mail - de kommer nemlig ikke frem.

Før helgen prøvde jeg å sende epost til visitbergen. En epost til info@visitbergen.com og en til booking@visitbergen.com. De eneste svarene jeg så langt har fått er alvorlige autosvar fra googles mailserver, som forgjeves har prøvd å videresende eposten min til visitbergens mailsystem. "The recipient server did not accept our requests to connect", heter det i meldingen.

Nå kan det være flere årsaker til dette. Google selv antyder en feilkonfigurert epost-server (mulig), nettverkstrøbbel (tja) eller et overivrig spamfilter. Det siste er kanskje mest sannsynlig.

Men uansett hva årsaken kan være så er dette selvsagt altfor dårlig. Turister som vurderer å komme til Bergen sender selvsagt mail. Og da må mailsystemene virke. Så enkelt er det. Hvis epostserveren halter, må den fikses. Og er det spamfilteret som er skrudd for hardt igjen, må det åpnes og den ansvarlige få seg en advarsel. For er det noen mailserver som må være åpen for epost fra nær sagt hele verden, så er det denne. Så får det ikke hjelpe om det detter innom en viagramail eller et nigeriabrev i ny og ne.

Siste: I dag fikk jeg beskjed om at Google har gitt opp: Failed permanently. Hvor gjestfri kan man være når ikke en gang epostene blir ønsket velkommen, hadde jeg nok tenkt om jeg var potensiell turist til Bergen.