WoW - et spill med ødeleggende kraft

Dataspillet World of Warcraft rundet i januar 10 millioner brukere. Spillet har gjort aksjonærene i eierselskapet Blizzard søkkrike, men i den dystre skyggen av suksessen står hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer som er blitt spillnarkomane.

I Dagbladet i september i fjor fortalte en anonym spiller om sine erfaringer med World of Warcraft («Wow»): «Wow er et spill med ødeleggende kraft. Det ødelegger helse og sosialt liv. (...) På denne tidsperioden på nesten to år har karakter-utgangspunktet mitt fra grunnskolen nesten blitt halvert. (...) Fraværet på skolen har vært ekstremt, og formen meget redusert. Alt takket være mine tresifrede dager i fantasiverdenen Azeroth.»

Det amerikanske selskapet Blizzard introduserte WoW i 2004. Spillet foregår altså i verdenen Azeroth, og er et Massively multiplayer online role-playing game, eller MMORPG. Hver spiller har sin figur, eller avatar, og interagerer med andre spillere for å løse oppgaver, slåss mot monstre og så videre. Mange spillere blir med på lag, eller «guilds», som blant annet arrangerer raid, eller angrep på fienden. Spillerne er nemlig delt opp i to stridende fraksjoner i Azeroth: Allianse eller Horde. Utenfor spillet er det store, webbaserte diskusjonsforum og pratekanaler, der spillet kan diskuteres og strategier legges.

World of Warcraft har vært verdens mest solgte flere år på rad. Spillerne betaler et beløp på 120-150 kr/mnd for å være med, og med en kundebase som nå har passert 10 millioner, er det ikke vanskelig å regne ut at dette er god butikk for Blizzard. Estimerte inntekter for selskapet for 2007 er 3,8 milliarder USD, eller nær 20 milliarder kroner. Blizzard har 250 heltidsansatte som bare jobber med spillutvikling, men likevel er det ikke vanskelig å se for seg at bunnlinjen for selskapet er svært god.

Baksiden av denne kommersielle gullmedaljen er imidlertid hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer, i all hovedsak unge gutter, som gir blaffen i skole, venner, foreldre, fritidsaktiviteter og annet sosialt liv, og bare har én hovedinteresse i livet: World of Warcraft. Spillet blir en besettelse, og alt annet er uinteressant. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på ungdommer som sover 4 timer i døgnet og bruker de resterende 20 på å spille. På nettet finnes det egne sider for dem som er eller har vært avhengig av WoW, og både leger og psykologer uttrykker en økende bekymring: «... det eksisterer en gruppe som klart sliter. Vi har møtt denne gruppen gjennom innleggelser i det psykiske helsevernet», skriver Pål Fylling Helland, psykologstudent ved Universitetet i Bergen og Gerhard Relling, psykologspesialist ved Ålesund sjukehus i en kronikk i Dagbladet 11.januar i år.

Dr Maressa Orzack, klinisk psykolog og grunnlegger av Computer Addiction Services og assisterende professor ved Harvard Medical School, antyder i et intervju at så mange som 40 % av de som spiller WoW kan være spillavhengige. Hun påpeker at mange av dem som spiller, ofte isolerer seg mer og mer fra familie, venner og andre aktiviteter, og at man ofte kommer inn i en ond sirkel: Mer spilling fører til mer isolasjon som igjen fører til at man spiller enda mer. Hun hevder at spillet bevisst er konstruert for å trekke folk dypere og dypere inn.

Skepsis mot dataspill er ikke noe nytt. Helt siden de enkle svarthvitt TV-spillene kom på markedet for 30 år siden, har mange brukt alt for mye tid på spill. Etter hvert som spillene har blitt mer avanserte og grafikken bedre, har også underholdningsverdien steget. WoW er likevel i en særklasse, av flere årsaker. For det første fordi spillet aldri blir ferdig. Det er alltid et nytt nivå å strekke seg etter, det er landsbyer å raide, drager å drepe, gjenstander å skaffe seg. Blizzard er også flinke til å utvikle såkalte «Expansion Packs», som gir ny funksjonalitet og flere muligheter i spillet. «The burning crusade» kom i 2007, og i år kommer «Wrath of the Lich King».

I tillegg utvikler mange WoW-spillere betydelige sosiale nettverk på innsiden av spillene. Som nevnt danner mange spillere lag, eller «guilds». Disse holder man kontakt med fortløpende under spillet, enten gjennom egne pratevinduer eller ved hjelp av Skype-liknende telefontjenester på nettet. Er man på steder der det ikke går an å spille, oppsøker man i stedet diskusjonsforum eller chattekanaler der neste «raid» eller spillrunde kan planlegges.

Foreldre til barn som bruker mye tid foran datamaskinen, bør være klar over at WoW er svært avhengighetsskapende, og ta sine forholdsregler. På bloggen min på IT-avisen har jeg foreslått at bekymrete foreldre rett og slett bør sperre spillet ute. Ikke uventet har jeg blitt både idioterklært og utskjelt i kommentarene til denne bloggen, noe som ikke er overraskende: Spillnarkomane, som andre avhengige, reagerer sterkt dersom man truer med å avskjære dem fra det de «må ha» for å komme gjennom dagen.

Min oppfordring, som delvis er basert på egne erfaringer, er: Ta kontroll over det som skjer på PCene i hjemmet. Gå inn på gutterommet og se hva poden din faktisk gjør, særlig hvis PC-relaterte aktiviteter går ut over spising, fritidssysler og sosialt liv med venner. Snakk gjerne med andre foreldre med barn i samme alder; sannsynligvis sliter de med de samme problemene. Skolekarakterer som begynner å falle er et sikkert faresignal, men da er det ofte for sent. Og ja, det finnes en «parental control» i WoW, i alle fall i teorien. Sist jeg prøvde den, virket den ikke. Og hvor mange WoW-avhengige forteller sine foreldre om akkurat denne finessen, tro?

De som ikke klarer å kontrollere WoW-spillingen må hjelpes. Tiltak kan være å innføre kvoter på spillingen. Pass også på at du stenger nett-tilgangen om natten. Om nødvendig: Trekk ut pluggen til ADSL-modemet og lås det inn. Vær oppmerksom på at mange kan koble seg opp på nettet via mobiltelefonen, en desperat WoW-addict kan godt finne på å gjøre det. En mer avansert metode er å sette opp et filter i nettet som stenger datatrafikken til og fra WoW-serverne. Interesserte kan lese bloggen min, der dette er nøyere beskrevet.

Er dette hysteri? Nei, det er rett og slett forebyggende arbeid. Og for å si det med den nå avvente WoW-spilleren fra Dagbladet: «Jeg råder foreldre, kjærester og venner til å ta dette opp med de som spiller WoW. Spørre dem om det er verdt det? Om det er verdt å kaste bort en så stor del av livet sitt? Om det er verdt å spolere skolegang og jobb?»

Oprinnelig publisert i Dagbladet (papirutgaven) 23.02.2008

Lavere telepriser - nå!

Jeg satt meg ned forleden og regnet ut hvor stor telefonregning familien egentlig har. Sjokket ble stort da jeg kom til at vi betaler Telenor over 30.000 kroner i året for en hustelefon og fire mobiler. Heldigvis er det lett å finne billigere alternativer.

En kjapp analyse viser at trafikken over familiens fasttelefon månedlig fordeler seg slik:
* 320 minutter til andre fasttelefoner* 320 minutter til mobiltelefoner- fordelt på 200 samtaler.
Telepriser.no er min venn, men den billigste tilbyderen, NettDialog, har ikke websider som virker, så dermed faller valget på den nest billigste, IPLink. Med deres Global+ abonnement blir regningen 281 kroner i måneden, eller 3372 kroner i året. Telenor Analog Basis, som jeg har i dag, koster 602 kroner i måneden, eller 7224 kroner i året. eller . Jeg har nettopp spart nesten fire tusen kroner i året, og har grunn til å være fornøyd med meg selv.

Så var det mobilene. Her er bruksmønsteret litt ymse, og variablene mange. For eksempel klarte min sønn i et anfall av nyforelskethet å sende over 1200 tekstmeldinger en måned. Men la oss sette opp en mal som sier 100 tekstmeldinger hver uke og 20 samtaler, likt fordelt til fastnett og andre mobiler med en snittlengde på 2 minutter. Telepriser.no forteller meg at OneCall faktura er det billigste, med 172 kroner i måneden, i forhold til Telenor FriHet som jeg har i dag, som koster 346 kroner i måneden. Altså 50 prosent billigere. Gratulerer til meg selv, jeg har akkurat halvert mobilutgiftene mine!

Jeg har gjort noen interessante tilleggsoppdagelser underveis:

Det er sjokkerende dyrt å ringe andre mobiloperatører enn Telenor fra Telenors telefoner, både fast og bredbånd. Ringer du for eksempel til Tele2 mobil fra en Telenor fasttelefon, er minuttprisen kr 1,82. (Disse prisene er behendig bortgjemt langt nede på Telenors sider; selv oppdaget jeg det ikke før jeg dypgransket min egen telefonregning.) Fra nesten alle bredbåndstelefoner er prisen under én krone, uansett hvilken operatør du ringer til. Iplink, som jeg har valgt, koster 99 øre, men har de første 360 minuttene månedlig til mobil inkludert i fastprisen.

Velger du et ugunstig mobilabonnement i forhold til ditt forbruksmønster, blir du virkelig flådd. Her er det et abonnement ved navn ACN Friends som er dyrest, med en pris på 720 kroner i måneden med det forbruket jeg skisserte ovenfor. (ACN har ellers alle mulige kjennetegn på et godt gammeldags MLM-selskap, så det er kanskje grunn til å være skeptisk her.)
I sin spede barndom var bredbåndstelefoni virkelig, virkelig dårlig. Da det kom på markedet for et par-tre år siden, porterte jeg i mitt overmot fastnummeret direkte til en bredbåndstelefon. Marerittet som fulgte er det knapt noen i familien som glemmer, med hakking, skurring, klipping samtaler som aldri kom gjennom og en ektefelle som kom med stadig mer ukvemme ord om den h*lvetes telefonen som aldri virker. Nå har jeg i all hemmelighet (muhahaha!) koblet alle utgående samtaler over en IP-linje, og ingen har faktisk merket forskjell.

Så: tiden er inne for å spare penger. Eller kanskje du alt har gjort det, og det bare er jeg som henger etter?

Opprinnelig publisert på IT-avisen 10. februar 2008