Norske medier har nettopp feiret seg selv med Media2000-konferansen i Bergen. Ett av temaene for konferansen var «Trender innen mediene ved inngangen til det neste århundret».
Kronikk, Bergens Tidende, 4 mai 1999
Mitt spørsmål er om mediene, og særlig avisene, har oppfattet at de er i ferd med å bli forbikjørt på den elektroniske informasjonsmotorveien.
For mens norske medier stort sett driver sin geskjeft som de har gjort de siste ti og tjue år, seiler elektronisk basert nyhets- og informasjonsformidling over Internett opp som en stor og farlig konkurrent. Jeg våger den påstand at dersom ikke de tradisjonelle mediene, og særlig avisene, tar konkurransen på alvor, vil de en dag finne ut at de har tapt for sine elektroniske konkurrenter.
Nå har avisenes undergang blitt spådd jevnlig i takt med nye mediers fremvekst, særlig radio og tv, men fortsatt er nordmenn likevel blant verdens mest avislesende folk. Men fremveksten av Internett har sendt sjokkbølger selv helt inn i det bunnsolide Schibsted-konsernet. I et brev til alle ansatte i Aftenposten skriver sjefredaktør Einar Hanseid og administrerende direktør Olav Mugaas: «Vi er redde for at strømmen av gratisinformasjon er så stor at stadig færre er villige til å betale for å abonnere på en avis». Brevet ble referert i Dagens Næringsliv i fjor før jul.
Hva er det som gjør Internett så spesielt, og hvorfor utgjør dette en så stor trussel mot tradisjonelle medier? Jeg vil peke på to ting: Journalistens tap av kilde- og formidlingsmonopolet og den nærmest eksplosive veksten av Internett-bruken.
Har journalistene noe kilde- og formidlingsmonopol? I teorien: Nei. Noen svever kanskje i den villfarelsen at en journalist er utstyrt med særlige rettigheter i forhold til det å grave frem informasjon. Slik er det ikke; offentlighetslov og forvaltningslov gjelder i utgangspunktet for alle, og derfor står det enhver fritt til å stille opp på et offentlig kontor og forlange å se postjournaler, rekvirere dokumenter osv. Dette er en demokratisk rettighet, men selvsagt noe tungvint for forvaltningen dersom alle skulle gjøre bruk av den, og så langt har vi måttet stole på at journalistene kan gjøre jobben for oss: Det har rett og slett vært for tungvint for oss å finne den informasjonen vi trenger.
Derfor er min påstand at journalister har hatt et faktisk kildemonopol - frem til nå. For nå har det skjedd at vi selv får direkte tilgang til kildedok-umentene, via Internett. Nå kan vi selv lese statsbudsjettets «gule bok», vi kan selv kikke i Bergens-rådmannens budsjett-innstilling - ja, i enkelte kommuner kan man til og med lese postjournaler på nettet og se hvilke saker som sirkulerer i det lokale byråkrati. I dagens medievirkelighet er ikke et dokument offentliggjort fordi pressen har fått det eller det er lagt ut til ettersyn på et bortgjemt kontor — nå er det offentliggjort idet det legges ut på Internett. Den mye omtalte Starr-rapporten om president Bill Clintons eskapader med Monica Lewinsky er et godt eksempel; der fikk både president og publikum samtidig adgang til dokumentet da det ble lagt ut på nettet. Konflikten på Balkan er også et eksempel på hvordan Internett representerer en helt annerledes form for nyhetsformidling: Her kan vi se krigen både med øynene til NATO, serberne og UCK-geriljaen, som alle har sine nettsteder, med sin versjon av konflikten. Og for første gang i en større konflikt har også nettsteder blitt angrepsmål: NATOs webservere har flere ganger blitt tvunget i kne etter massive elektroniske angrep, sannsynligvis fra hackere med Beograd som utgangspunkt.
Når mer og mer av det som tidligere var journalistens eksklusive eiendom blir fritt tilgjengelig, gir det oss som lesere helt nye muligheter. Nå kan vi selv oppsøke den informasjonen vi er opptatt av, i stedet for å være prisgitt journalistens prioriteringer. Ikke minst kan vi sjekke om den utvalgsjobben journalisten gjør er edruelig og korrekt, og om det virkelig er dekning for sensasjonstitlene og de fete ingressene — vi kan rett og slett være våre egne journalister.
Dette er en øvelse som stadig flere er i stand til å utøve. Ifølge Norsk Gallup har nesten halvparten av alle nordmenn nå tilgang til Internett, hver tredje nordmann bruker Internett regelmessig og hver fjerde husstand har Internett-tilkobling. Hver eneste dag bruker 361.000 norske menn og kvinner over 13 år nettet (Gallup Intertrack mars 1999). Antall norske Internett-brukere stiger hver eneste måned; det finnes vel knapt noe medium som har vokst så raskt og så fort.
Innvendingene fra de «gamle» mediene vil være at et scenario der nyhetsformidling skjer på kildenes premisser, ikke er journalistikk, men kildestyrt og - i utgangspunktet - uetterrettelig informasjon eller propaganda. Spørsmålet er om vi som mediekonsumenter vil merke store forskjellen. Min påstand er at norsk journalistikk i stor grad både er kildestyrt og uetterrettelig, og et blikk på klagestatistikken til Pressens Faglige Utvalg (PFU) bekrefter dette. I 1998 avsa PFU til sammen ni fellende uttalelser over medier som unnlot å sjekke opplysninger og drive kildekritikk. 16 ganger ble medier felt for å bryte regelen om samtidig imøtegåelse, altså at den som blir angrepet får forsvare seg. Det siste tallet er for øvrig det høyeste på fem år. Verdt å merke seg er for øvrig at antall PFU-klager og antall fellende uttalelser aldri før har vært så høyt på 90-tallet som i fjor.
De journalistiske grunnøvelser med å la folk forsvare seg og å sørge for kildekritikk og faktakontroll er altså dem det syndes mest mot. Jeg vil også peke på en annen ting, som ikke kan avleses direkte i PFUs statistikker: Den norske presses nesten totalt fraværende evne til å grave frem nyheter. Gjør selv et eksperiment: Ta en hvilken som helst avis på en hvilken som helst dag og bla gjennom. Hvor mange av nyhetene er gravd opp av avisens journalister, og hvor mange er såkalt «fellesstoff» eller saker som har sitt utspring i en kilde som gjerne vil se saken sin på trykk? Sannsynligvis finnes nesten alle i siste kategori og nesten ingen i første. Norske aviser later til å ha glemt at det største konkurransefortrinnet de kan ha overfor de nye nettmediene, er evnen til å gi leseren noe unikt, noe de ikke finner noen andre steder. Egenproduserte nyheter fra leserens lokalmiljø et ett eksempel. Gode featureartikler er et annet. Eller bakgrunnsstoff, kommentarer og debatt.
Derfor tror jeg, paradoksalt nok, at konkurransen fra de elektroniske kanalene kan gi journalistikken, og kanskje særlig avisjournalistikken, det løftet den fortjener. Avisene kan ikke lenger være ukritiske referenter av et utdatert nyhetsbilde, men må tvert imot gi oss merkunnskap og innsikt, og hjelp til å tolke nyhetene som flagrer forbi. Avisene og de andre mediene må også kunne gi oss ekte nyheter, nyheter som er gravd frem fordi de er viktige og angår oss, ikke fordi en interessegruppe eller deres godt betalte PR-agenter klarer å manipulere seg inn på redaksjonell plass. Hvis ikke, tror jeg mange aviser vil oppleve at marerittet som toppsjefene i Aftenposten ser for seg vil bli virkelighet: Stadig færre vil være villige til å betale for noe de allerede har fått gratis fra før.
Jeg tror også at journalistene må være villige til å se på sin egen rolle. Med stadig bedre informerte lesere, er maktbalansen mellom journalist og leser blitt kraftig forrykket. Tidligere måtte leserne ærbødig godta at journalisten bestemte hva de skulle få lese. Nå er det kanskje på tide at noe av ærbødigheten overføres til journalisten, som bør ikle seg veiviserrollen mer enn den allmektige utvelger-rollen. Journalistens viktigste oppgave i en slik medievirkelighet må være å vise leserne hvor de kan skaffe seg kunnskap om en sak — og så i tillegg bidra med sitt forslag til tolkning av den samme saken.
Vil så de tradisjonelle mediene, og særlig avisene, miste sin berettigelse i et samfunn der siste nytt bare er et tastetrykk unna? Nei, jeg tror ikke det, og som ivrig avisleser håper jeg heller ikke det. Men jeg tror avisene aktivt må ta utfordringene på alvor, og redefinere sin rolle i det nye mediebildet. Avisene kan ikke lenger ta betalt for å være drøvtyggere av gårsdagens nyheter. En avis trenger heller ikke være en bedrift som bare produserer en avis en gang i døgnet, men kan definere seg som en nyhetsbedrift som distribuerer sitt produkt gjennom ulike kanaler, der den trykte avisen er en av dem. Dette er også NRKs medieutvikler Rolf Brandrud inne på i Expressen, skryteavisen til Media2000, i den eneste artikkelen i avisen som sneier innom fremtiden i noen grad.
Den samme artikkelen er for øvrig illustrert med et bilde av TV 2s Vår Staude innmontert på en mikrobølgeovn; som et ordspill til bildeteksten «ny vår for mikroen» er det festlig nok, men er dessverre illustrerende også for hvor lite journalistene selv skjønner den teknologiske utviklingen de er i ferd med å bli overkjørt av.
Samtidig som Internett-bruken øker, går vårt konsum av trykte medier tilbake. Siden 1991 har tiden vi bruker til lesing gått ned med 21 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrås mediebarometer. Gallups Intertrack-måling viser en vekst for de største nettstedene på over 30 prosent bare i mars. Signalene er tydelige, men blir de oppfattet og tatt på alvor før det er for sent?
Innlegg
