Hva skjer med UCK? (1999)

De tidligere geriljastyrkene i Kosovo, UCK, vil sannsynligvis bli omformet til et sivilt utryknings- og hjelpekorps etter at tidsfristen for demilitarisering av UCK går ut 19. september. Det skriver major Ole Irgens, som er pressetalsmann for den NATO-ledete KFOR-styrken i Kosovo.

Kronikk, Bergens Tidende, 16 september 1999

Etter hvert som tidsfristen for demilitarisering og avvæpning av Kosovos frigjøringshær, UCK, nærmer seg, blir det flere og flere spekulasjoner om hvilken rolle denne organisasjonen skal spille i tiden fremover. Den 19. september går fristen for avvæpning av UCK ut, men allerede nå er det klart at den tidligere geriljabevegelsen vil spille en sentral rolle i gjenoppbyggingen av den krigsherjete provinsen.

To dokumenter danner hovedgrunnlaget for omformingen av UCK. Paragraf 15 i resolusjon 1244 fra FNs sikkerhetsråd slår fast at både UCK og andre bevæpnete kosovoalbanske grupper skal rette seg etter kravene for demilitarisering som KFOR har satt ned. Videre har UCK ensidig avgitt en villighetserklæring der organisasjonen forplikter seg til å levere inn sine våpen, i depoter som er bevoktet av KFOR, i henhold til en gitt tidsplan. Villighetserklæringen eksisterer som et skriftlig dokument, undertegnet av COMKFOR, general Mike Jackson, og UCKs leder Hashim Thaci.

Det er den siste fristen i denne tidsplanen som nå er i ferd med å bli nådd; 19. september skal UCK ha levert inn alle sine våpen til KFORs depot, og organisasjonen vil dermed opphøre å eksistere som en militær bevegelse. Hva vil så skje med UCK og de tidligere geriljasoldatene etter at våpnene er levert inn?

KFOR og UNMIK, FNs sivile overgangsregjering i Kosovo, er nå i ferd med å utforme et forslag til en sivil styrke, bemannet både av tidligere UCK-medlemmer (men også inntil 10 prosent serbere og andre etniske grupperinger) som kan være med på gjenoppbygging av Kosovo. Den nye organisasjonen vil være uniformert, men ikke militær. Den vil bidra med hjelpeoppgaver til det sivile samfunnet, men ikke delta i noen form for politiarbeid, etterretning eller noen andre oppgaver som involverer håndheving av lov og orden. Navnet på styrken er ikke fastsatt, men la oss for enkelhets skyld kalle den for Kosovo Corps.

Oppgaver som Kosovo Corps kan befatte seg med vil blant annet være:

• Katastrofeberedskap, i tilfelle store branner, industriulykker og forurensningshendelser
• Lete- og redningsoperasjoner
• Gi humanitær hjelp til isolerte områder
• Bistå med minerydding
• Bidra til å gjenoppbygge ødelagt infrastruktur

Kosovo Corps vil bestå av 3000 aktive medlemmer og inntil 2000 reserver. Alle som vil kan søke, og vil bli vurdert på individuell basis. Veteraner fra krigen i Kosovo vil få ekstrapoeng ved opptak. Alt personell vil få den samme basistreningen, men aktive medlemmer av styrken vil få grundig trening i de spesifikke oppgaver som skal løses. Styrken vil bli underlagt UNMIKs overgangsregjering inntil det er etablert ordinære, sivile myndigheter i området.

Den siste tiden har det vært flere utspill fra UCK og lederne Hashim Thaci og Agim Ceku, der det kan reises tvil om UCKs vilje til å la seg demilitarisere. En gjenganger har vært at "demilitarisering" ikke er det samme som avvæpning. Men i villighetserklæringen fra UCK er det eksplisitt beskrevet at alle våpen skal leveres inn, og at det fra 19. september heller ikke skal være tillatt å bære UCK-uniform eller merker. Fra KFOR og FNs side er det derfor ikke noen tvil om at demilitarisering også medfører full avvæpning, og KFOR er beredt til å ta de nødvendige skritt dersom ikke UCK overholder sine forpliktelser. Nå skal det imidlertid sies at UCK har holdt alle selvpålagte tidsfrister så langt, og KFOR har ingen grunn til å tro at denne siste fristen vil bli overholdt.

Nå vil heller ikke det nye Kosovo Corps bli fullstendig våpenløst. Organisasjonen vil få ansvaret for vakthold rundt egne installasjoner, og lederne vil få adgang til å ha væpnete livvakter. Men antall væpnete medlemmer vil ikke kunne overstige 200, og KFOR vil påse at våpen som brukes er passende til formålet. Kosovo Corps vil stå under operasjonell ledelse av KFOR, mens UNMIK, som den sivile myndigheten i Kosovo, vil ha det overordnete ansvaret for håndtering av krise- og katastrofesituasjoner.

Hva med UCK-medlemmer som ikke ønsker å delta i Kosovo Corps? Det er viktig å understreke at denne sivile styrken bare vil være ett av alternativene for de tidligere geriljasoldatene. Det internasjonale samfunnet har utviklet et omfattende tilbakeføringsplan for UCK-medlemmer som vil tilbake til det sivile liv. For eksempel er det 300 universitetsstipend tilgjengelige for dem som ønsker å fortsette en utdannelse som er blitt avbrutt av krigen. Det er også nær 200 ledige jobber for personell som vil arbeide i de internasjonale mineryddingsorganisasjonene. Det blir også satt opp egne fond og støtteordninger for dem som vil starte egen virksomhet, særlig innen landbrukssektoren. Videre er det anledning til å slutte seg til brann- og ambulansetjenesten. Mange tidligere UCK-medlemmer har allerede blitt tatt opp som aspiranter i den nye Kosovo Police Service, som begynte treningen for kort tid siden.

Selv om KFOR og UNMIK nå i fellesskap har lagt frem et rammeverk for omformingen av UCK til en sivil organisasjon, betyr det ikke at alle problemer er over. Fortsatt skal FN, som øverste sivile myndighet i Kosovo, godkjenne planene. Det samme skal selvsagt UCK. Men både det militære og sivile internasjonale nærværet i Kosovo håper at UCK skal være seg bevisst det ansvaret organisasjonen har for å delta i gjenoppbyggingen og gjenskapningen av et Kosovo som et fritt og demokratisk samfunn, åpent for alle. Deltakelse fra UCK i et Kosovo Corps kan være ett av de viktigste bidragene for å nå dette målet.

NATOS utarmede informasjon (2001)

NATO har hatt mange muligheter til å være offensive og åpne rundt problemer knyttet til ammunisjon med utarmet uran, men har valgt å holde tett så lenge som mulig. Et selvopplevd eksempel belyser dette:

Kronikk, Bergens Tidende, 13 januar 2001

Jeg tjenestegjorde som presseoffiser og talsmann for KFOR, ved styrkens hovedkvarter i Pristina (bildet til høyre), fra august til desember 1999, like etter KFORs innmarsj i Kosovo 12. juni samme år. Tidlig på høsten fikk vi spørsmål fra internasjonal presse om bruk av uran-ammunisjon i provinsen. Spørsmålet ble videresendt til SHAPE, NATOs hovedkvarter i Europa, som svarte at dette ville man ikke si noe om. Det ble bekreftet at slik ammunisjon ble brukt, men det ble ikke sagt noe om omfang eller på hvilke steder. Dermed var man like langt, og saken døde hen, i hvert fall midlertidig.

Økende internasjonalt press, blant annet fra FN og ulike hjelpeorganisasjoner, førte til at NATO-ledelsen etter hvert måtte krype ti l korset, og i mars i fjor ble omfanget av bruken av uran-ammunisjon for første gang bekreftet: 31.000 runder med slik ammunisjon, inneholdende over ni tonn med uran, var brukt under luftkrigen mot serberne to år tidligere. UNEP, FNs miljøprogram, sendte et undersøkelsesteam til Kosovo i november i fjor, og det er etter at de foreløpige resultatene fra dette teamet ble kjent at oppmerksomheten rundt dette blusset opp igjen. Interesserte kan finne pressemeldinger og informasjon på UNEPs web-sider, http://web.archive.org/web/20030215190024/http://www.unep.org/.

Både NATO og det norske forsvaret har gjort seg skyldig i ekstremt dårlig informasjonshåndtering i denne saken. NATO og generalene i SHAPE har hatt mange muligheter til å være gjøre det bedre. Da KFOR gikk inn i Kosovo burd e alle områder der utarmet uran-ammunisjon ble brukt, ha blitt skikkelig merket og avsperret, på samme måte som man gjorde det med ueksploderte klasebomber. NATO burde også ha tatt initiativ til å få undersøkt disse områdene, og å få utredet den mulige helserisikoen, gjerne i samarbeid med FN. Det hadde gitt NATO troverdighet og vist en evne og vilje til å ta opp en ubehagelig problemstilling. I stedet valgte man den tilsynelatende lette utveien: Å tie stille så lenge man kunne. Som oftest vil en slik strategi være behagelig på kort sikt, men ekstremt ukomfortabel etter hvert. Den velkjente metaforen om å pisse i buksene for å holde seg varm passer ganske bra her.

Det norske forsvaret går heller ikke fri for ansvar. Vi har sendt norske soldater til Balkan siden begynnelsen av nittitallet uten at bruk av uran-ammunisjon har vært nevnt med et ord, selv om dette selvsagt har vært kjent innad i NATO og dermed også burde være kjent for forsvarsledelsen i NATO-landet Norge. (Uran-ammunisjon ble også brukt i et fåtall allierte bombetokter over Bosnia, men i mer begrenset omfang.)

Jeg fikk personlig ingen slik informasjon før jeg dro til Kosovo sommeren 1999, og ut fra det som har vært skrevet og sagt i mediene, ser det heller ikke ut til at Telemark Bataljon, som kom til Kosovo i oktober samme år, fikk annet enn generelle advarsler om å holde seg 50 meter unna vrakgods på slagmarken.

Spørsmålet om eventuell bruk av uran-ammunisjon ble sågar tatt opp med representanter fra Forsvarets overkommando da de sendte en tallrik delegasjon til Kosovo for å besøke oss norske stabsoffiserer tidlig på høsten, men uten at vi fikk noe annet svar enn at dette var en "ikke-eksisterende problemstilling", at det ikke var noen fare og at vi ikke skulle bry oss med det.

Så kan man spørre seg: Hvorfor var NATO så tilbakeholdne med å gi ut informasjon som de måtte ha visst at de etter hvert ville ble presset til å offentliggjøre? Ett svar er den militære holdningen til informasjon. Man gir ikke ut informasjon med mindre det er absolutt nødvendig, og selv da holder man informasjonen til et minimum. Dette er nærmest en ryggmargsrefleks: Militære systemer er ekstremt autoritære og hierarkiske, og sjansen for å gjøre en karriereødeleggende tabbe er selvsagt mye større dersom man er rundhåndet med informasjon til allmennheten.

Dette er likevel bare deler av sannheten. Min teori er at dette var en politisk avgjørelse, og at det bevisst ble lagt et lokk på saken for ikke å skremme bort deltakende land fra KFOR-styrken. Fra innmarsjen i Kosovo i juni og flere måneder etterpå var KFOR under ster k oppbygging. Stadig flere land meldte seg på, både fra NATO og de såkalte PfP (Partnership for Peace)-landene. Dette er land som sannsynligvis ville ha vært mer tilbakeholdne med å sende styrker til Kosovo dersom de visste at troppene skulle inn i et land der det var dumpet over ni tonn giftig og til dels radioaktivt stoff bare noen måneder tidligere. Forståelig nok, siden ingen ønsker en gjentakelse av det såkalte "Golf-syndromet", der tusenvis av veteraner sliter med til dels store helseproblemer etter å ha vært med i krigen mot Irak. Dette er problemer som mange tror skyldes de enorme mengdene med uran-ammunisjon som ble brukt under krigen.

For ethvert menneske med bare en minimal innsikt i informasjonsarbeid er det klart at en slik strategi ville være dømt til å bli mislykket. Det ble den da også, og siden har NATOS opptreden i denne saken vært å rygge fra skanse til skanse etter hvert som det internasjonale presset har økt; en lite ærerik posisjon for en av verdens mektigste militærallianser.

NATOS generalsekretær George Robertson har nå lovet å "åpne alle arkivskuffer" og at "dagens og fremtidig kunnskap om enhver helserisiko knyttet til bruken av DU-ammunisjon skal gjøres tilgjengelig for alle". (Aftenposten, 11. januar 2001). Men da henvendelsen kom fra KFORs pressesenter i Pristina høsten 1999, på vegne av en stadig mer kritisk internasjonal presse, var de samme skuffene lukket og låst.

Problemstillingen kan også ses fra en annen kant. Selv om det er mange indikasjoner på en sammenheng mellom eksponering for utarmet uran og helseproblemer, mangler det ennå konkrete bevis. Blant annet har det anerkjente amerikanske RAND-instituttet samlet tilgjengelig materiale om emnet, og også sett på undersøkelser gjort på personer som har arbeidet med "ekte" uran. For eksempel er 19.000 mennesker som arbeidet med det amerikanske atomvåpenprosjektet fra 1943 til 1947 fulgt opp i en trettiårsperiode, og det er ikke observert økt antall kreftforekomster i denne gruppen. Det er også verdt å merke seg at utarmet uran ikke er særlig radioaktivt. Det er bare målt svakt forhøyede stråleverdier på de stedene i Kosovo som e r undersøkt av UNEP, og da har man målt inne i de hullene som ble avsatt av ammunisjonen. Og selv om mange Gulf-veteraner sliter med plager og sykdommer etter sin innsats i krigen mot Irak, er det ikke påvist at utarmet uran er syndebukken.

Slik sett kan man jo hevde at NATO handlet i god tro, og at man ikke anså informasjon eller tiltak i forbindelse med utarmet uran som nødvendig. Motargumentet er selvsagt; Dersom utarmet uran virkelig er så ufarlig som man hevder, var det jo enda færre grunner til å drive hemmelighetskremmeri! NATO har altså nå valgt å legge alle opplysninger om uran-ammunisjon på bordet. Men dette har skjedd først etter massivt internasjonalt press, og for alliansen og generalene i SHAPE har prosessen ført til stygge riper i lakken. Det er rett og slett blitt vanskelig å stole på det som blir sagt fra den militære ledelsen. Og er vi sikre på at all kunnskap virkelig komme r for en dag? For dersom det ikke er utarmet uran som forårsaker skader på NATO-soldater som har vært med i Golfen og på Balkan, hva kan da årsaken være? Finnes det kanskje andre årsaker til disse skadene, og ligger nøkkelen til dette i skuffer hos NATO som ennå ikke er åpnet?

Skjerpete tiltak mot ulovlig plakatoppsetting

25.05.2000: Haukeland Sykehus tar nå et krafttak for å bekjempe ett av de store problemene ved sykehuset: Plakater som settes opp ulovlig, utenfor autoriserte oppslagstavler. Lederen for sykehusets sikkerhetsavdeling lover at de vil slå hardt ned på alle plakatsyndere.

Hentet fra Sykeland, mitt satiriske intranett/bloggprosjekt da jeg jobbet på Haukeland sykehus fra 1998 til 2001.

ØVELSE: Anti-plakat-terror-politiet får også trening i å bekjempe ulovlige plakatoppsettere utendørs. Her brukes køllene mot noen ekstra gjenstridige plakat-terrorister.

- I disse dager oppretter vi en egen, håndplukket "task force" for ulovlig plakatbekjemping, et anti-plakat-terror-politi, APTP, etter eksempel fra de amerikanske SWAT-teams. Vi har fått en amerikansk instruktør over som øver gutta nå, og dette blir knall, sier sikkerhetssjef Arvid Ask stolt.

Køller og skjold
Etter det "Sykeland" forstår, blir styrken utrustet med køller, skjold og hjelmer. - Vi kommer også til å bruke "stun guns" for å statuere eksempler når det trengs, fremholder Ask.
- Hva med tåregass?
- Vi jobber med saken, men vi skal jo tenke på at vi må være forsiktig med bruk av gass f. eks. på lungeavdelingen. På Patologen er jo alle døde likevel, så der blir det rock'n roll, lover Ask.

Skal bekjempes
I en kommentar sier leder for drift/teknisk divisjon, Askjell Utspjåker, at problemet med ulovlige plakater på sykehuset nå skal bekjempes en gang for alle, koste hva det koste vil. - Vi har jo allerede fått en tilleggsbevilgning på 100 millioner kroner, så det skal ikke stå på penger, sier Utspjåker. Etter det "Sykeland" kjenner til, er det også aktuelt med et eget helikopter for anti-plakat-terror-politiet. Utspjåker vil verken bekrefte eller benekte dette, men svarer noe motvillig på direkte spørsmål at det er gjort innledende kontakter med Forsvaret om kjøp av mulig overskuddsmateriell.

(Denne var kanskje litt "over the top", men det er utrolig hva en organisasjon kan bruke tid og penger på.)

Paparazzienes medløpere (1997)

Etter at Diana og Emad al-Fayed sist helg ble jaget til døde av kjendispressens leiesoldater, har norske media vært påpasselige med å fremholde at "slikt ikke kan skje her" og fremholde det norske pressekorps' godhet og høye moral. Men paparazzi'enes utløpere når allerede langt inn i den etablerte, norske medieverdenen.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 9 mai 1997

Det er ikke lenger enn noen uker siden at Se og Hør brukte flere hundre tusen kroner på å kjøpe "eksklusive" bilder av paret som ble drept sist helg. Og i norsk mediehverdag er det mange som gladelig stiller opp som sladrebladets utsendte paparazzis - så lenge betalingen er god nok. Vi trenger ikke gå lenger enn til journalistenes eget fagblad «Journalisten" for å finne eksempler på det.

I siste nummer brukes hele førstesiden og to av innsidene på å fremføre klagesangen til en fotograf i Østlands-posten, som på beste busk-fotografvis tok bilde av prinsesse Märtha og hennes nye venn - med kongen i bakgrunnen. Fotografen snudde øyeblikkelig på hælen og solgte bildet videre til Se og Hør, men så skjedde altså det forsmedelige at bildet, angivelig på grunn av tekniske misforståelser, havnet i VG også.« - VG stjal mitt unike bilde", sutrer fotografen over hele førstesiden av «Journalisten», og vi får samtidig vite at vedkommende hadde vært i kontakt med VG, som ikke ville by over Se og Hør, og som dermed fikk tilslaget.

Rett skal være rett, denne utgaven av "Journalisten" kom på gaten før hendelsene i Paris, men det er trist og tankevekkende at journalistenes eget fagblad bruker nesten tre helsider på rene kommersielle hensyn rundt et bilde, mens de etiske problemstillingene formelig skriker etter å bli belyst. Det er også interessant å notere seg at journalister i den antatt seriøse delen av dagspressen gladelig opptrer som villige håndtlangere for Se og Hør - en publikasjon som man ellers er rask med å ta avstand fra i politisk korrekte pressedebatter - så lenge betalingen altså er god nok.

Det er også litt leit å se at selv BT er ute på presse-etisk tynn is i omtalen av denne saken. «Det er ingen tvil om at Diana også visste å utnytte mediene til sin fordel når hun hadde behov for det», og «..hun manipulerte mediene stadig mer for å få oppmerksomhet...» skriver BTs journalist Atle M. Skjærstad på kronikkplass dagen etter dødsfallene. Men forsvarer dette paparazzienes opptreden i Paris? Er det slik at kjentfolk som har et bevisst forhold til media, og kanskje til og med bruker pressen for å skape oppmerksomhet rundt enkeltsaker, dermed er tvunget til å leve sine liv på medias premisser? Her gjør faktisk BT seg til talsmann for et syn som ellers jeg trodde bare fantes i kretsen rundt slamsugerne i Se og Hør: Får man være med i bryllupet, er det fritt frem både til skilsmissen og til døden skiller oss av.

Det ropes allerede på lovreguler inger av pressen etter drapene i Paris. Pressens svar er det vanlige: De vil selv bestemme i egne hus. Men så lenge høyverdige, journalistiske idealer ikke er mer bærekraftige enn hensynet til neste dags salgstall, og redigeringen ikke utføres etter andre prinsipper enn å «gi folk det de vil ha», er det opplagt at media trenger husordensregler i form av restriksjoner. I Frankrike er det forbudt å publisere foto uten at den avbildete person uttrykkelig gir sitt samtykke. Ironisk nok skjedde helgens dødsfall nettopp i Frankrike, men dette er av mindre betydning så lenge det finnes andre land - som _.Norge -med mer liberale regler på området.

Kanskje kunne vi her i landet følge etter, og stryke bestemmelsen i Åndsverkloven som sier at et bilde kan publiseres uten den avbildedes samtykke når «avbildningen har aktuell og allmenn interesse» (Lov om opphavsrett til Åndsverk, paragraf 45c, ledd a). Dette vil neppe ramme den avslørende og kritiske virksomhet som pressen vitterlig skal bedrive, men kan forhåpentligvis demme opp for de verste utslagene av meningsløst kjendis-hysteri - og innsnevre paparazzienes marked en liten smule.

Mens vi retter kritikken mot media, er det også lett å glemme at de som sitter i enden av paparazzi-fotografenes lurvete næringskjede er oss selv. Grunnlaget for disse gribbenes levebrød, det økonomiske fundamentet for deres eksistens, er artikler og bilder som vekker dyneløfterne og nøkkelhullskikkerne i oss. Det er vår kollektive trang til å trenge ubedt inn i andre menneskers intime og private sfærer som åpner redaktørers og bladeieres lommebøker, og som gjør det mulig for fotografene å selge sine produkter for millionbeløp. Eller som en av de mange sørgende i London uttrykte det overfor Aftenposten, dagen etter dødsulykken: «Jeg tror vi alle har dødd litt i dag, på grunn av vår grådighet og nysgjerrighet».

Bilbyen Bergen (1997)

Tre tunnelanlegg og flere tusen nye parkeringsplasser i Bergen sentrum. Det er hovedpunktene i Strategisk sentrumsplan, som like gjerne kunne hett Handlingsplan for videreutvikling av bilbyen Bergen. Planen er fortidens tankegods brukt på morgendagens utfordringer, en ubrukelig suppe av en argumentasjonsliste for byutvikling på privatbilens premisser.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 28 november 1997

Sentrumskameratene løsning for å «styrke sentrum som felles sosialt og kulturelt møtested og marked», som det så vakkert heter i planen, er å legge til rette for økt bilbruk, nye parkeringsanlegg og nye veiprosjekt i multimillionklassen. Men argumentene for hvorfor dette er nødvendig, er oppsiktsvekkende dårlige.

Ta for eksempel det helt grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi egentlig i sentrum å gjøre, alle sammen? Hvilke uoppfylte behov er det vi har som bare kan løses innenfor siktvidde av Torgallmenningen og Lille Lungegårdsvannet? Det har kanskje ikke gått opp for sentrumskameratene, men Bergen sentrum er ikke lenger navlen som alle i regionen kaster sine underdanige blikk mot. I dag er både arbeidsplasser, butikker, offentlige kontorer og servicetilbud flyttet ut av sentrum og dit de hører hjemme – i bydelene. Behovet for å «dra til by'n» er mye mindre i dag enn tidligere – og takk for det.

Men ikke engang dette klarer sentrumskameratene å argumentere overbevisende mot. «Svekkelsen av næringsaktivitetene i sentrumsområdet svekker Bergens konkurransedyktighet,» heter det i planen. Hvorfor det? Finnes det ett eneste argument for at en bedrift i Åsane eller i Arna skulle svekke konkurransedyktigheten – fordi virksomheten ikke ligger med adresse i Strandgaten? Svekker det Bergens konkurransedyktighet at Hansa flytter fra Kalfaret til Kokstad? Er ikke Bergens posisjon som ledende næringslivsby på Vestlandet en funksjon av den samlete virksomhet innenfor bygrensene, og ikke av hva som finnes av kontorer rundt Torgallmenningen? Eller burde kanskje Statoil og Hydro ha bygget hovedkvarterene sine på Nordnes i stedet for på Sandsli, for å beholde sentrums posisjon som kommersielt kraftsenter?

Og se nå hvordan sentrumskameratene ikke bare skal redde bykjernen, men også miljøet: «I tillegg er det bare gjennom et levende og aktivt sentrum at sentrale miljømål, spesielt innen transportsektoren, kan oppnås.» Dette heter det i innledningen til en plan som vil ha en eneste konsekvens, om den skulle bli gjennomført: økt biltrafikk. Det kan hende dette er et «sentralt miljømål» i enkelte, snevre grupper innenfor det bergenske establishment, men en del av oss vil betakke oss både vel og lenge for å bli assosiert med slike målsettinger for våre felles omgivelser.
Skal Bergen bli et «sosialt og kulturelt møtested og marked», skapes ikke dette av personer som kverner rundt i sine biler i og rundt bykjernen på jakt etter en parkeringsplass. En levende bykjerne skapes av mennesker som kan handle, møtes og trives sammen i hyggelige omgivelser. Et slikt miljø skapes ikke av biler, men av mangel på dem. Likevel bygger sentrumsplanen på gammelt tankegods om at bergenseren må få kjøre sin bil, helst helt inn i forretningen, for ellers kan man bare glemme å drive butikk i bykjernen. «Uten bilen dør sentrum» – dette er planens grunntanke, og den har sentrumsforeninger, næringsråd, politikere og andre gnålt så lenge på at vi snart tror det er sant.

Tilgjengelighet er blitt synonymt med friest mulig bruk av bil, noe som også gjenspeiles av tiltakene som er foreslått i planen. Mens tiltakene for å bedre privatbilismens kår i sentrum er pinlig nøyaktig beskrevet, er tiltak som berører kollektivtrafikk og myke trafikanter tatt med nærmest som politisk korrekt garnityr. Runde formuleringer som «holdningskampanjer» og «tiltak for å bedre kollektivtrafikkens attraktivitet» er typiske.

Til slutt i sentrumsplanen kommer grepet som skal forsvare bygging av flere tusen nye parkeringsplasser i bykjernen: Satsingen på «et levende bysentrum med mangfold og kvalitet». Dette skal løses gjennom markedsføringsselskapet Bergen Sentrum AS, som skal være eid av kommunen og private interessenter, og som skal lokke fyllingsdøler, fanabuer og arnastriler til å sette seg i sine biler og kjøre til sentrum og fylle de 2000 plassene i de planlagte parkeringshusene. Hva som skal gjøres og hvordan, er imidlertid uklart. Sentrumskameratene prøver seg på en idédugnad i planen, men resultatet blir hjelpeløse floskler som «Det forventes et vidt aktivitetsspekter» og «koordinere tiltak som øker sentrums attraktivitet». Tiltakene som er foreslått spenner fra de mest banale, som «konkurranser om beste utstillingsvindu» til geniale nyvinninger som å «skape flere aktiviteter på Bryggen» og håpløse formuleringer som «generell revitalisering av sentrum med optimal spredning av aktivitetene». Det er i det hele tatt så lite tankearbeid og så dårlig språk i denne delen av dokumentet at det virker som om det ble klattet ned siste kvelden før offentliggjøring – som et hektisk forsøk på å late som om planen handler om litt mer enn bare parkeringsplasser.

Strategisk sentrumsplan for Bergen seiler under falskt flagg. Som strategi er den meningsløs, fordi analysedelen og virkelighetsbeskrivelsen som tiltakene bygger på er mangelfull og foreldet. Det er trist, fordi Bergens unike sentrum sannelig fortjener en strategisk plan. Men skal bykjernen ha noen som helst slags sjanse til å bli den «markedsplass og møtested» det snakkes så varmt om i planen, kreves det at blikket løftes ut over Ole Bulls plass og Vågsbunnen. Det krever nytenkning rundt sentrums rolle i storbykommunen, med helt andre perspektiver og helt andre tiltak enn banaliteter som butikkvinduskonkurranser og «optimal spredning av aktivitetene». Og ikke minst krever det at det er andre enn privatbilgenerasjonens godt forsynte femtiåringer som får sette premissene for den videre utviklingen.

Sett pris på bilen (1997)

La ikke diskusjonene om Strategisk Sentrumsplan bli en diskusjon om antall parkeringsplasser, skriver Vidar Aasebøe i sitt omfangsrike innlegg på Allmeningen 12. desember. Det er for så vidt et greit utgangspunkt, hadde det ikke vært for at Sentrumskameratene, det såkalte programutvalget, har lagt flere tusen nye parkeringsplasser i Bergen sentrum som et ufravikelig premiss for gjennomføring av sentrumsplanen.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 18 desember 1997

Men jeg er enig med Aasebøe: La oss heller diskutere hva vi kan gjøre for å få fjernet bilene fra gatene i Bergen sentrum. Såpass har i hvert fall Aasebøe og sentrumskameratene skjønt: Et sentrum fullt av bilkøer tiltrekker ikke noen.

Men mens Aasebøes utgangspunkt er at bilene skal kjøres inn til sentrum og parkeres i dyre, underjordiske anlegg, synes jeg vi kan se problemet fra en annen vinkel: La oss få menneskene inn til bykjernen, men la dem sette sine privatbiler hjemme. Og hvordan skal vi klare det?For det første må kollektivtrafikken få bedre fremkommelighet. Det er et paradoks at et kostbart bybaneprosjekt, med usikkert passasjergrunnlag og tvilsom inntjening diskuteres på fullt alvor, når det enkleste grepet for å sikre bussenes fremkommelighet hadde vært å innføre tidsbegrensete kollektivfelt i nåværende og planlagte flerfeltsveier. Noen skilt på plass, litt maling på asfalten, en ukes arbeid og Bergen hadde hatt sin «bybane». Konsekvens: Økt passasjertall på bussene, økte inntekter for trafikkselskapene, i neste omgang grunnlag for et bedre rutetilbud.

Men dessverre er verken fremkommelighet eller bedret busstilbud nok til å begrense biltrafikken. Undersøkelser viser for eksempel at halverte busspriser bare har en helt marginal effekt på privatbilbruken. Her er det veiprising må innføres som et tiltak. Igjen et paradoks: Vi vet at det nytter med høye avgifter for å dempe trafikk på overbelastede veier, men politikerne mangler ryggrad til å innføre det. Bergens situasjon er ekstra paradoksal: På stille vinterdager ligger luftforurensningen som et kvelende lokk over bykjernen og skaper pustevansker for barn og eldre, og inn til byen kjører matpakkebilistene, en og en i sine piggdekkpåsatte biler. Likevel er det politisk kontroversielt å innføre noe så enkelt og virkningsfullt som et piggdekkforbud i Bergen sentrum, og veiprising som trafikkbegrensende tiltak er sannsynligvis ugjennomførbart – i hvert fall så lenge det er privatbilgenerasjonen som styrer bystyreflertallet.

«Det må bli dyrere å kjøre bil. Bilister må for fremtiden finne seg i å betale langt mer av kostnadene. Veiprising vil frigjøre kapasitet, minske forurensning og gjøre det mer attraktivt å reise kollektivt...» Det høres ut som klipp fra handlingsprogrammet til en radikal miljøvernbevegelse, men er faktisk hentet fra lederen til desembernummeret av det anerkjente, økonomisk liberale tidsskriftet «The Economist». Uten å blunke tar lederskribenten blant annet til orde for å subsidiere kollektivtrafikken med inntekter fra bompenger. Bladet nevner også Bergen som en av byene som har innført en slags veiprising – selv om ringen ikke har noen regulerende effekt, og inntektene så langt bare er blitt brukt til den klassiske måten å løse trafikkproblemer på: Ved å bygge stadig flere og større veier.

Men, vil kanskje noen si: I Bergen har vi ikke køproblemer lenger; vi har jo bygget veier med stor nok kapasitet. Da kan det være nyttig å vite at EU-kommisjonen anslår at varetransporten langs veier i Europa vil øke med 37 prosent frem til år 2010, og passasjertrafikk med bil vil øke med 58 prosent. Og det er rundt storbyene at veksten vil merkes best. Alle transportøkonomer er enige om en ting: Trafikkproblemer kan man ikke bygge seg ut av, fordi trafikken alltid vil øke mer enn man klarer å ta unna på utbyggingssiden.

Er det rart 1,6 millioner nordmenn har bil, spør Aasebøe avslutningsvis i sitt innlegg. Nei, det er ikke rart at det finnes så mange biler i Norge, fordi bilistene aldri er blitt presentert for den hele og fulle regningen for sin bilbruk – den som inkluderer forurensning, støy, arealbruk, visuelle inngrep og tid som kastes bort i bilkø – og fordi politikerne så langt ikke har tort å innse at veier er en begrenset ressurs som har sin pris, og som må prissettes. Jeg synes for øvrig ikke det er særlig dyrt å betale 22 kroner for å reise fra Bønes til sentrum, som er den strekningen Aasebø henter sitt priseksempel fra. Og dersom prisen for privatbiler i bompengeboden hadde reflektert de utgiftene bilen påfører et bysamfunn, ville 440 kroner uken, som Aasebø og hans kone betaler i bussutgifter, sannsynligvis vært rene, skjære røverkjøpet.