I dag fikk jeg en uvelkommen gjest i postkassen vår: Telefonkatalogen Ditt Distrikt. Det fikk meg til å tenke: Når hadde jeg faktisk sist bruk for en telefonkatalog?
Med et snev av nostalgi bladde jeg gjennom den nesten 750 sider tjukke boken for å se om det var noe inne i den som forsvarte ressursbruken. Tross alt skal en slik publikasjon både samles, trykkes, transporteres og distribueres. Jeg skal ikke trette deg med detaljer, bare fastslå at alt innhold mellom de to permene er tilgjengelig, stort sett i mye bedre og mer brukervennlig format, på nettet. Jeg nevner i fleng:
- Lokale kart (maps.google.com eller den glimrende www.bergenskart.no)
- Informasjon fra Bergen kommune (www.bergen.kommune.no)
- Telefonregister (www.telefonkatalogen.no)
Eniro selv prøver på en snedig måte å argumentere for at den samfunnsnyttige verdien overstiger miljøulempene ved å distribuere informasjon på papir. Verdien for Eniro, som lever av å selge reklame til bedrifter som annonserer i katalogene, er utvilsomt til stede. Men i et samfunn der 90 prosent av oss er på nett, trenger vi virkelig 7 millioner kilo telefonkataloger spredt ut over landet en gang i året?
Selv synes jeg ikke det, og det er faktisk flere enn meg: Naturvernforbundet krever at bare dem som aktivt bestiller katalogen, skal få den tilsendt. Og på nettsiden neitakk.no kan du skrive under på en kampanje mot uadressert reklame etter samme prinsipp: Bare dem som aktivt sier ja til uadressert reklame skal få det i postkassen. Bergen kommune har heldigvis støttet aksjonen, og la oss håpe Stortinget, til tross for sterkt press fra papirreklamelobbyistene, gjør det samme når den nye markedsføringsloven skal vedtas senere denne måneden.
I mellomtiden handler jeg lokalt, og har sørget for at dagens kataloglefse fra Eniro blir den siste noengang i husstandens bosspann her i Fyllingsdalen.



